I medisinsk horror befinner vi oss, som navnet jo indikerer, på det medisinske feltet. Dette er en nokså grotesk, men fascinerende subsjanger. En subsjanger som ofte krysser mange andre subsjangre, la det være sci-fi, body horror eller psykologisk horror. I denne subsjangeren møter vi ofte gale forskere, eksperimentelle leger, groteske sykdommer, og mye mer. Subsjangeren er gammel, og i begynnelsen ofte i form av historier om “Mad Scientists”, slik som f.eks. Frankenstein (1931). Mentale lidelser står ofte i sentrum, da våre mildt sagt kreative og ambisiøse kirurger/leger nok bærer på en diagnose eller to. Hevn er et motiv som ofte dukker opp, men like ofte handler det like mye om medisinsk nysgjerrighet og standhaftighet. Subsjangeren gir oss et kreativt og ekstremt bilde av hvilke endringer og påkjenninger vi kan påføre menneskekroppen. Det er ofte grafisk, brutalt og sadistisk, men ikke alltid uten humor. Her er ingenting for absurd. La fantasien slippes løs.
Denne kultklassikeren fra regissør Tom Six har gitt opphav til to oppfølgere, med påfølgende dalende kvalitet. Human Centipede 2 - Full Sequence er møkkete, ubehagelig og latterlig brutal. Noe fascinerende, men først og fremst slitsom å se på. Human Centpede 3 - Final Sequence er mer morsom og over the top. Her tar hovedrolleinnehaver Dieter Laser fullstendig av:)
Nei, det er den første som er interessant. Filmen har blitt et popkulturelt fenomen, og kanskje ikke så rart. Den er så absurd at det er vanskelig å titte bort når den ruller sine bisarre scener over skjermen. Filmen omhandler en, vi må vel kunne si sinnssyk, kirurg, som tar til fange to kvinnelige amerikanske turister i Tyskland, og en ung japansk mann, med hensikt å utføre et noe ambisiøst medisinsk eksperiment. Til de av dere som ikke kjenner filmen, og ikke vil vite hva den handler om, hopp over de neste to setningene. Kirurgens mål er nemlig å lage et menneskelig tusenbein (derav tittelen), ved å kirurgisk sy sammen mennesker munn-til-anus. Den første i rekken mates, og viderefører næring til de andre. Jepp, så enkelt og dustete kan det gjøres.
“Create something new, push boundaries, why else bother?” – Tom Six
Som dere kan dere se for dere, medfører dette en rekke groteske og fornedrende scener, hvor galskap og desperasjon går hånd i hånd. Er jo egentlig ikke helt innafor å heie på skurken i en slik film, men vi blir jo nysgjerrig på hva han håper å oppnå. Kirurgen er for øvrig fremragende spilt av Dieter Laser, som pøser på (nesten litt for mye) i hver eneste scene. At to unge kvinnelige turister lar seg invitere inn og beverte av en slik åpenbar psycho er kanskje noe lite troverdig, men skitt au, la oss være i det rause hjørnet. Men kjære herr Six, ingen flere oppfølgere nå, den første var egentlig plenty.
«Oh Shit. I have to take a shit! Sorry!”
7 bloddråper
Neste film ut er Tusk fra 2014. Regi og manus er av Kevin Smith, som gjorde braksuksess med sin debutfilm Clerks i 1994, men som siden har laget mest dritt (kanskje med unntak av Dogma i 1999). I Tusk følger vi Wallace (spilt av Justin Long), en nokså kjip fyr som sammen med en kompis (spilt av Haley Joel Osment) har en podcast hvor han finner og gjør narr av dustete hjemmevideoer. Han drar til Canada for å intervjue en slik hjemmevideolager, bare for å oppdage at vedkommende har tatt livet sitt. Greit nok. Men Wallace syns han har dratt litt for langt uten å kunne ta med en historie tilbake, og da han kommer over en liten håndskrevet annonse hvor det tilbys losji og nok røverhistorier til å vare livet ut, så tar han kontakt i håp om å allikevel få noe ut av turen. Wallace ender opp på en diger herregård, hvor det bor en eldre stusselig fyr i rullestol. Fyren virker jo harmløs, men det er han selvfølgelig ikke, da ville jo filmen vært helt meningsløs. Vel, i hvert fall ikke en horror. Vi skal ikke si så mye mer om hva som skjer herfra og ut, men hvis du ser på tittelen og sjangeren vi har plassert filmen i, så bør du klare å legge sammen to og to. Hint; kropp som gjennomgår en svært alvorlig og utilsiktede transformasjon.
Vi er nødt til å dra frem Michael Parks som spiller den gamle mannen i rullestol. Makan til god skuepiller. Det er en fryd å se ringreven Parks boltre seg i det absurde universet Smith har skapt. Bare så synd at man caster Justin Long og en korpulent voksenutgave av Haley Joel Osment som filmens to kjekkaser. Vanskelig å kjøpe. Og verdt å merke seg at Johnny Depp gjør en ukreditert birolle, som for øvrig ikke tjener filmen, heller tvert imot.
Filmen er langt i fra dritbra, til det er handlingen litt for tynn. Men vi digger konseptet og humret vel og lenge flere ganger under filmen. Smith gir filmen en passe intens og ubehagelig stemning, og sørger for at den har en fin dose mørke og groteskhet. Filmen er en slags The Human Centipede, dersom sistnevnte hadde noen fornuftige ambisjoner om å være en komedie. For Tusk er nok først og fremst morsom. Hvis du klarer å le av noe annet enn Adam Sandler-filmer.
7 bloddråper
Må også anbefale Cronenberg’s Dead Ringers fra 1988. Kanskje ikke den mest kjente Cronenberg-filmen, men som vi mener er en av hans aller beste.
Dette er en tung og mørk familieaffære mellom to brødre. Minner nesten om noe fra en gresk tragedie. Filmen er helt klart i drama-land, men har noen temmelig ubehagelige bodyhorror elementer i seg. Dessuten er kropp og anatomi et viktig tema gjennom hele filmen.
De eneggete tvillingene Elliot og Beverly Mantle, to fremragende og briljante gynekologer, driver en fruktbarhetsklinikk for kvinner. De er kjente for sine radikale og innovative metoder, og er de fremste i sin bransje. Elliot er sjarmerende og sosial, mens Beverly er mer den innadvendte forskertypen. Men samarbeidet fungerer perfekt og de utfyller hverandre. Alt endrer seg dagen da Beverly tar i mot en kjent skuespiller, Claire, for behandling. Hun har en "spesiell" livmor som brødrene blir veldig interessert i, særlig Elliot. Elliot gir seg ut for å være sin bror og overtar behandlingen, og som den storsjarmøren han er, kurtiserer han henne. Det hele utvikler seg til å bli et dobbeltspill, hvor Beverly etterhvert overtar affæren, ettersom Elliot går lei.
Komplikasjoner oppstår, siden Claire begynner å mistenke at hun dater to personer. I mellomtiden har Beverly rukket å bli forelsket i Claire, og dobbeltspillet til Elliot og Beverly får usunne konsekvenser. Vel, høres kanskje ikke ut som noen horror-film det her, men det er det. Eller mer presist; et karakterdrevet, psykologisk, bodyhorror-drama. Tvillingenes sterke bånd og forhold er både rørende og vondt å se på, og det blir rimelig twisted etter hvert.
Mannen som bærer det hele, og som spiller begge tvillingene, er Jeremy Irons. Og han er helt superb i rollen, som den mer selvsikre Elliot, til den mer sårbare og usikre Beverly. Han er så dyktig på å få frem nyansene i karakterene, og det er ikke slik at de er helt ulike som personer, nei, det er subtile variasjoner som skiller dem. Med ørsmå forskjeller i mimikk, kroppsspråk og måte å snakke på, skaper han to meget troverdige karakterer. Man glemmer etter hvert at samme skuespiller har begge rollene. Meget imponerende, og det er synd at Jeremy Irons ikke fikk Oscar her, for dette er en skuespillerprestasjon av de sjeldne. Han gir alt i rollen! Dessverre var nok filmen for smal for en slik statue.
Dead Ringers er en vakker og estetisk film, og Howard Shore´s nesten Mahler-aktige musikk danner et nydelig bakteppe. Filmen er samtidig ytterst mørk og alvorlig, for ikke å si makaber. Gynekologiske instrumenter designet for muterte kvinner lover sjeldent godt. Så med andre ord, Cronenbergs fascinasjon for anatomi og kropp som et uhyggelig og symbolsk virkemiddel, er slående også i Dead Ringers.
Ellie: I've often thought there should be beauty contests for the insides of bodies. You know, best spleen…Most perfectly developed kidneys... Why don't we have standards of beauty...for the entire human body... ..inside and out?
8 bloddråper
Dette er Pedro Almodovar´s forsøk på skrekksjangeren, eller som han selv sier «a horror story without screams or frights».
En svært dyktig kirurg (Antonio Banderas), som etter å ha mistet sin kone i en bilulykke, dedikerer all sin tid til å utføre eksperimentell forskning. Han er særlig opptatt av å utvikle en kunstig og svært motstandsdyktig type hud, men han lefler også med kjønnsskifteoperasjoner. Og i sentrum for det hele er kirurgens stakkars forsøkskanin; en ung kvinne han har låst inne i sitt overdådige hus.
Dette er ingen spesielt skummel film. Faktisk er den ikke skummel i det hele tatt. Men den er mørk. Og sadistisk. Banderas spiller overbevisende som den kompromissløse og uhyggelig kalde kirurgen, en slags kinky Frankenstein med dametekke. Filmen er skrudd og pervers, og med herlige tvister som hever filmen flere hakk. Filmens psykoseksuelle fokus er like vellykket som det er fascinerende.
Det er ingen tvil om at dette er en vellaget film. Almodovar har, i likhet med David Lynch, Wes Anderson og en håndfull andre, lyktes med å skape et eget uttrykk, og hans avtrykk er også tydelig her. Han forteller historien på en elegant måte, akkompagnert av et mildt sagt vakkert visuelt uttrykk.
Greit, så er kanskje filmens avslutning et lite antiklimaks, vi skulle personlig sett at Almodovar sparket endel hardere. Men vi kan også forstå hvorfor han velger en noe mer sober og «tryggere» avslutning. Filmen forsøker å sjokkere med sin historie og tematikk, ikke med grafisk vold og spekulativ skildring av lidelse. Filmen risikerer også ved noen anledninger å fremstå noe monoton, men den klarer akkurat å beholde nerven og seerens interesse hele veien gjennom.
Kort oppsummert; en småpervers og vakker film om galskap og seksualitet.
7 bloddråper
Eyes Without a Face er ansett som en klassiker, og av mange et noe oversett mesterverk. Elegant og poetisk, forstyrrende og grusom. Dette mener i hvert fall de fleste kritikerne. En sentral film innen hva som omtales som cinéma fantastique sjangeren. En film som nok sjokkerte publikum da den ble sluppet i 1960. Men den er selvfølgelig langt i fra like skummel og sjokkerende i dag.
Doktor Genessier har en datter som er blitt vansiret i ansiktet etter en bilulykke. Og han bestemmer seg for å gjøre alt i sin makt for å gi henne et nytt ansikt.
Film er et sårbart medium hva gjelder tidens tann. En 50 år gammel låt kan fortsatt låte like bra, men en 50 år gammel film vil slite med å fenge på samme måte. Til det har utviklingen innen mediumet gått for fort og langt. Eyes Without a Face har interessante elementer. Premisset funker, og regissør Georges Franju er klar over at mye skrekk ligger i antydninger, så ansiktet til datteren holdes derfor skjult lenge. Den har også noen grafiske scener, som ikke ser så verst ut til å være 1960. Men sett i dagens lys er filmen verken særlig skummel eller tilstrekkelig filmatisk interessant. Vi mener også at den kommer noe i skyggen av andre filmer som kom ut på samme tid, slik som Psycho (1960), Peeping Tom (1960) og House of Usher (1960).
En film som har fått en klassikerstatus med tiden, og som regnes (intet mindre) som en av de mer innflytelsesrike horrorfilmer laget, og inspirert flere regissører som Pedro Almodóvar og John Carpenter. Den fikk faktisk lunken mottagelse da den utkom, men etter å ha blitt re-utgitt på 80-tallet vokste kraftig i anseelse og nå anerkjent som et mesterverk.
De elementene som hylles er blant annet den dramatiske koblingen mellom far og datter, de stilmessige grepene som film noir og surrealisme, og det poetiske som preger både innhold og bilder. Med andre ord en horrorfilm som forsøkte å bringe mer seriøsitet og alvor til sjangeren, noe regissør Georges Franju selv har antydet at han ønsket å oppnå med filmen.
Det i seg selv gjør denne severdig, og at dette er en film som kan skilte med stor filmhistorisk tyngde.
Liten fun fact: musikken er ved Maurice Jarre, faren til den mer kjente Jean-Michel Jarre. To innflytelsesrike musikere innenfor hver sine sjangre :)
6 bloddråper
Neste film ut er American Mary fra 2013. Regien står søstrene Soska for, og dette er deres mest vellykkede skrekkfilm til dags dato. Dette kunne blitt en fantastisk film! Men dessverre ender den opp med “kun” å være bra.
Filmen handler om en ung legestudent, Mary Mason, som, på grunn av et desperat behov for penger, ender opp med å utføre ekstreme kosmetiske operasjoner i underverdenen. Her møter vi lettere forvirrede mennesker med mildt sagt sære behov for kroppsmodifikasjoner. Mason er en beintøff og målrettet kvinne, og de som forsøker å utnytte henne har en overraskelse i vente. Dette er ikke jenta du skal undervurdere! Bare å glede seg til hva hun for eksempel utsetter sin professor for:) Her tør filmen å kline til. Synd den ikke gjør det hele tiden. For filmen starter dritbra; kult premiss, tøff stemning, sylskarpe bilder og sexy estetikk. Den er selvsikker og forførende, hele tiden med et tiltrekkende slør av ubehag. Vi satt klistret til skjermen og fulgte Masons mørke reise med stor interesse. Dessverre slipper filmen litt taket mot slutten og mangler et skikkelig klimaks. Det hele endte dessverre nokså uforløsende.
Men igjen, dette er en bra film! Med en knallsterk kvinne i hovedrollen, som ikke viker unna for å vise hvor skapet står. Eller tungen din. Eller armene. Eller beina. Dere skjønner tegninga:)
7 bloddråper
Vi kan ikke ta for oss subsjangeren uten klassikeren Frankenstein fra 1931. Få filmer har hatt like stor innflytelse på horror-sjangeren. Ja, den er blitt noen år gammel, men den lykkes fortsatt med å underholde selv nærmere 100 år etter sin fødsel.
Historien er vel kjent for de fleste. En gal/genial forsker, Frankenstein, lapper sammen en menneskekropp med kroppsdeler han finner på ymse gravplasser. Han stjeler en hjerne og vips så ligger alt til rette for å skape liv. Og Frankenstein lykkes, men resultatet ble ikke helt hva han hadde forestilt seg.
Dette er klassisk gothic horror. Her får du skummelt lyssatte kirkegårder og gamle slott dynket i regn og tåke. Det er mystisk og estetisk. Kinematografien er upåklagelig. Filmen har en deilig mørk tone, med detaljrike bilder og herlig lyssatte scener. Regissør James Whale gjør en meget god jobb i å fortelle en historie både effektivt og med entusiasme og kjærlighet. For dette er en tragisk historie. Et mørkt eventyr for voksne, hvor monsteret vekker både sympati og frykt. Monsteret er for øvrig fremragende portrettert av den legendariske Boris Karloff. Her leker mennesket Gud, vekker det døde til live, men kun for å forkaste sitt skaperverk og etterlate det hjelpesløst og forvirret. Menneskets galskap og genialitet har sjeldent vært portrettert bedre. Monsteret er kun det han er skapt som. Det er ikke hans feil.
Filmen er både spennende, nifs, tragisk og ikke minst trist. Og inneholder en av sjangerens beste og mest kjente slutter. For scenene fra vindmøllen glemmer du ikke. En udiskutabel klassiker med en av sjangerens mest ikoniske monstre.
8 bloddråper
Her er en film som kunne vært skikkelig festlig, men som dessverre ødsler bort potensialet i dårlig manus og dårlig skuespill. Den har såpass mange svakheter at den strengt tatt ikke burde vært med på siden vår, men vi fant konseptet såpass morsomt at vi allikevel tar den med:)
En ung kjekkas blir tatt til fange, tilsynelatende uten grunn, av en rik kirurg og hans stumme medhjelper, og må tilbringe de neste månedene i kirurgens kjeller. Her blir han utsatt for en rekke grusomme eksperimenter. Vi skal ikke si mer om hva som skjer, eller hvorfor.
Filmen låner litt fra The Human Centipede (First Sequence) og La piel que habito. Det gir jo et viss hint.
Dette var i utgangspunktet en kortfilm, og noe sier oss at den nok fungerer bedre som det. Spillefilmen er laget på minimalt budsjett, hvilket også synes. Det ser nokså dårlig ut. Og filmen evner heller ikke å gi oss karakterer vi bryr oss om. Vi ser jo hva filmen vil, men den får det bare ikke helt til. Den virker til tider mekanisk og uengasjert.
Greit, vi ser jo her at vi gir filmen endel tyn. Og det må vi, for dette er ikke spesielt imponerende håndverk. Men vi lot oss faktisk sjarmere. Selv om filmen feiler på mye, så evner den å gjøre et viss inntrykk. Hva vår kjekkas må gjennomgå er nokså festlig og grotesk. Den er mørk og sadistisk. Og gjør et ærlig forsøk på å fortelle en nokså fascinerende historie om hevn.
Vi kan komme på endel verre måter å tilbringe drøye 70 minutter:)
5 bloddråper
Excison er en slags blanding av Happiness, The Neon Demon og American Mary.
Vi følger Pauline, en mildt sagt utilpass og sosialt utfordret tenåringsjente, for øvrig utmerket portrettert av AnnaLynn McCord, og hennes dysfunksjonelle familie. Hun sliter akademisk, med å få venner og ikke minst med sin kontrollerende og strenge mor. Alt Paulien ønsker er å bli kirurg. Og å ha sex.
Det er et morsomt skuespiller ensemble, med navn som John Walters (Pink Flamingos, Mondo Trasho), Traci Lords (som hadde en nokså tvilsom start på sin skuespillerinne-karriere) og Malcom McDowell (Clockwork Orange, If, O Lucky Man!) på listen.
Og dette er festlig, folkens. Pauline er en fascinerende og destruktiv jente som ikke passer inn noe sted. Og dypt der inne gjemmer det seg noen svært mørke fantasier og lyster. Filmen er ikke skummel, men den er blodig og smågrotesk. Her får vi både innslag av kannibalisme og nekrofili, og det hele pakket inn i flotte bilder. Det ser virkelig bra ut, rett og slett en svært vellaget film.
Greit, så er Pauline nokså over the top, men det er underholdende å følge hennes reise. Til filmens klimaks som funker overraskende bra.
7 bloddråper
Pathology er en nokså underholdende liten sak. En grafisk film om en gjeng sjeldent usympatiske kirurger, som har en mildt sagt sadistisk og mørk lek for å avgjøre hvem som er den beste obduksjonsteknikeren. En nihilistisk og mørk film, som vet hva og hvor den vil. Men særlig original eller sjokkerende er den dessverre ikke.
Dr Gray (Milo Ventimiglia) ankommer et prestisjefylt rettsmedisinsk senter, en svært begavet fyr som fort havner i dårlig selskap. For gjengen han det møter har et i overkant nøkternt og likegyldig forhold til liv og død, og de har i gangsatt en lek, eller konkurranse om du vil, hvor Gray snart skal innse at mer enn prestisje står på spill.
Filmen er vellaget, det er lite å utsette på håndverket, la det være de grafiske scenene, lyssettingen eller skuespillet. Vi likte særlig godt Michael Weston i rollen som gjengens leder. Filmen har få dødpunkter, den flyter fint av gårde. Den har noen tvister, som du nok ser komme, men klarer ikke helt skape nok engasjement, til det er karakterene for avskyelige og endimensjonelle. Premisset er heldigvis interessant nok, og det er fornøyelig å følge gjengen og deres bisarre spill. Men riktig spennende og nifst blir det aldri. Filmen tør i det minste kline litt til når det gjelder behandlingen av alle de døde kroppene, og det er også her filmen er best. I likhet med sine karakterer er filmen nokså konstruert og urealistisk, men det betyr ikke at den ikke er underholdende. En grei liten film innen subsjangeren.
6 bloddråper