“Backpacking is a form of low-cost, independent travel, which often includes staying in inexpensive lodgings and carrying all necessary possessions in a backpack. A backpacker can be of any age, but are typically aged 18 to 30.” - Wikipedia
Disse filmene handler ofte om unge, utadvendte og naive turister på reise til eksotiske og varme strøk, med forventninger om fest, kjærlighet, opplevelser og andre eventyr. Vel og merke med positivt fortegn. Lettlurte ungdommer som er intetanende om hva som venter dem av kjipe folk med enda flere kjipe hensikter. For slike turister er for de med kriminelle motiv like tiltrekkende som avføring er for fluer. For hvor vanskelig er det egentlig å lure en kåt og full tenåring?
Vi setter som premiss at filmene omhandler backpackere som reiser til et annet land, gjerne av eksotisk sort. De som er på lavbudsjett tur i eget land faller utenfor subsjangeren. Likeså gjør filmer om camping og vandring i naturen. Disse filmene plasseres som oftest i survival-subsjangeren.
Følelsen av å være fremmed og ukjent, for ikke å si hjelpesløs, er et fellestrekk i disse filmene. Ikke bli forstått av lokalbefolkningen, misforstå signaler, være helt "lost", og etter hvert gjerne også fanget. Å være backpacker er ikke helt uten risiko, som disse filmene skildrer til det fulle.
Denne subsjangeren hadde sin storhetstid på midten av 00-tallet. Dette er nokså uhøytidelige og upretensiøse filmer, med fokus på å underholde og skape spenning. Og de er ofte både grafiske, sadistiske og brutale. Ungdommen i disse filmene får virkelig kjørt seg, da ondskapen de møter på (som oftest) er av svært hissig sort. Kanskje har vi mindre problemer med å se disse ungdommene bli plaget og torturert, enn for eksempel en småbarnsfamilie eller voksent kjærestepar?
Filmene er selvsagt overdrevne, og de som utgjør lokalbefolkning er som oftest karikerte og stereotyperte. Det er kulturkrasj, kultursjokk og møtene preges av lite nyanserte beskrivelser. Vel så er det jo horror da, og skal det gjerne skrus til. En subsjanger som antagelig ikke er helt fremmed for et og annet B-film element.
Så dette er en subsjanger som virkelig tar for seg de potensielle problemene med å backbacke, og sånn sett gir gode grunner til at man heller burde blitt hjemme. Borte bra, hjemme best er moralen, hvertfall sett med disse filmers øyne :)
Vi kan jo starte med Hostel fra 2005. Regi er av Eli Roth. Konseptet er nokså catchy; noen amerikanske backpackere på reise i øst-europa sjekker inn på et hostel som har en annen agenda enn å tilby rimelig overnatting. De amerikanske turistene blir rundtlurt av noen lokale skjønnheter, og da de innser faenskapet som venter dem er det for sent. For her venter tortur og lidelse av verste sort.
Vi har sansen for det mørke og nihilistske universet Roth forsøker å skildre. Gjerningsmennenes motivasjon og agenda er i drøyeste laget, men ikke helt urealistisk, i en verden som blir stadig mer ekstrem, og hvor menneskeverdet ofte spiller annenfiolin til rikdom, makt og nytelse. Filmen er brutal og sadistisk, og klarte (selvfølgelig) å hisse på seg en god del tittere med sine kompromissløse og grafiske scener. Filmen har nok fått et større rykte enn den fortjener. Roth er kongen av middelmådige filmer, og selv om dette helt klart er hans beste, så er det vanskelig å ikke sitte igjen med en følelse av at dette kunne vært gjort mye bedre. Filmen vil akkurat ikke nok, og det er synd. Utgangspunktet er knalltøft, og endel av torturscenene leverer. Ingen tvil om det. Filmen tør og det setter vi pris på. Så alt i alt en film verdt å sjekke ut, om ikke annet på grunn av den referansen den er blitt innen sjangeren. Filmen har gitt to oppfølgere, men det er kun Hostel part II som har noe å fare med.
7 bloddråper
Dette er den uunngåelige oppfølgeren til kjempehit'en Hostel som ble sluppet to år tidligere. Det er klart regissør og manusforfatter Eli Roth måtte melke dette universet ytterligere, et klassisk trekk ved sjangeren.
Og Roth klarer på mange måter å lage en bedre film enn det han sjokkerte publikummet med i 2005. For Hostel part II er en mer solid film. Du kan merke at budsjettet er nær dobbelt så stort og at Roth har blitt noen erfaringer rikere. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi likte denne filmen bedre. For den mangler overraskelsesmomentet og villskapen til Hostel. Den tilfører kanskje heller ikke særlig mye nytt til universet. Men det er fortsatt festlig.
Nok en gang skal noen stakkars amerikanske backpackere lures inn i en felle i Slovakia, hvor de skal fanges og tortures av mennesker like syke som de er rike.
Filmen har mildt sagt en stereotypisk fremstilling av Øst-Europe og dets befolkning. Menneskene er harde, kriminelle og blottet for empati og andre positive følelser.
Roth og gjengen klarer å servere et lettbeint manus, med små kledelige vendinger (som for så vidt ikke er så vanskelig å se komme) og kreativ voldsutøvelse. Her får du mye skrik, frykt og tortur, det er særlig et par av scenene som virkelig sparker hardt. Samtidig som filmen også flere ganger velger å styre unna unødig grafisk skildring av brutaliteten, noe vi setter pris på.
Begge Hostel-filmene tjente inn bøttevis med penger, særlig den første. Sammen med Saw-filmene er de også blitt krediterte for å presentere torture porn-subsjangeren for det store publikummet. Kanskje ikke filmhistoriens viktgste bidrag, men dog. Det kom for øvrig en tredje Hostel-film i 2011, men den er helt klart den svakeste, så vi anbefaler dere å styre unna.
7 bloddråper
Turistas ble utgitt på samme tid som en rekke andre backpacker-skrekkfilmer (Hostel, Wolf Creek, The Ruins), og hvor alle tok for seg unge reisende i fremmede land som ramler borti trøbbel. Mildt sagt. Turistas er imidlertid ikke like hardtslående som sine subsjanger-frender. Men det betyr ikke at filmen ikke har en viss underholdnsingsverdi.
En gruppe vestlige turister opplever at bussen havarerer et øde sted i Brazil, Men da de finner et idyllisk lite samfunn ved stranden med vakre kvinner og billig alkohol, så virker lykken å ha snudd. Det har den virkelig ikke.
Filmen følger en velkent oppskrift, så er du på utkikk etter overraskeler eller noe uventet; velg noe annet. Men filmen er ikke så aller verst. Selv om den fikk mye tyn av kritikerne, noe egentlig de fleste av subsjanger-filmene fikk. For Turistas starter godt. Det er løst og ledig, en grei skildring av unge reisende som med sin lettere bedritne adferd tar for deg av lokale goder. For gjengen er faktisk litt vanskelig å like. De frekke, høylytte og selvsentrerte. Vi ser så fellen begynne å snøre seg, og vår nysgjerrighet pirres.
Halvveis ut havner selvfølgelig gjengen oppi vanskeligheter. Og her har filmen noen valg den kan ta. Den kan fokusere på det brutale og sadistiske, eller den kan feige unna og heller skape en katt-og-mus-jakt mellom våre usympatiske turister (med unntak av det australske tilsnittet) og de lokale skurkene. Filmen velger sistnevnte. Litt skuffende for seere som ventet seg en film a la Hostel og Saw. Det er mulig filmen gjør smart i å ikke oppleves (ytterligere) spekulativ. Men da burde filmens siste tredjedel være hakket mer interessant. Flukt- og actionscenene er ikke særlig minneverdig (tross fine undervannsbilder). Filmen velger noen enkle og beleilige løsninger, og vi mistet etter hvert litt av interessen. Det blir aldri så nervepirrende og intenst som filmens første halvdel virker å gi lovnad om. Synd.
Men som nevnt innlendingsvis så er underholdsningsverdien unektelig til stede. Det er tidvis nokså festlig å være på tur med denne gjengen, og vi likte settingen, premisset og filmens kombinasjon av lys og mørk stemning.
6 bloddråper
Neste film ut er australske Wolf Creek fra 2005. En liten klassiker er det vel lov å kalle denne filmen.
Vi følger tre backpackere som er på vei over det australske kontinentet. Topp stemning. Slik det ofte er i begynnelsen av alle horrorfilmer. De besøker en nasjonalpark ute i ørkenen, hvor de ikke får start på bilen (selvfølgelig), og blir tvunget til å sette opp camp. Etter at mørket har lagt seg dukker en lokal mann opp og tilbyr assistanse og husly. I utgangspunktet en kul greie, hadde det ikke vært for at karen er fullstendig psycho, og med et nokså avslappet forhold til utøvelse av sadistisk vold, spesielt overfor kvinner. Mannen spilles fremragende av John Jarratt. Jarratt bodde faktisk aleine i ørkenen i ukesvis i forberedelse til rollen. Han dusjet visst heller ikke under innspillingen, for å gi en mer troverdig performance. Kudos. Som vi har påpekt tidligere, så er horrorfilmer avhengig av at gjerningsmannen/kvinnen leverer. Og her funker det som bare det. Jarrat er tøffere enn toget og mer hensynsløs enn en gjenge hyener. Filmen kliner til med en rekke brutale scener, og selv om den ikke finner opp kruttet på nytt, så syns vi reisen er vel verdt å anbefale. Så neste gang du er i Australia, ikke la deg plukke opp av en skitten buskmann med ville øyne og grov tone. Burde egentlig si seg sjæl.
7 bloddråper
The Ruins er enkel, adrenalinfylt og effektiv underholdning fra regidebutant Carter Smith. Filmen kunne like gjerne vært satt i tenåringshorror-subsjangeren, med sine festglade og pene ungdommer som oppskriftsmessig havner i trøbbel. Men her er det naturen, nærmere bestemt noen hissige planter, som står for uhyggen.
Vi møter to amerikanske kjærestepar på ferie i Mexico, som sammen med en tysker og hans greske kompis bestemmer seg for å sjekke ut noen gamle maya-ruiner dypt inne i jungelen. Hadde jo vært kjekt å kunne vise til noen kulturelle øyeblikk på turen, ikke bare solslikking ved bassenget. Men som denne gjengen skal erfare; noen ganger er det å lov å la severdighet være severdighet og heller bestille en ny pina colada mens Jimmy Buffet spilles på høyttaleren.
Premisset og settingen i filmen funker. Den meksikanske jungelen er et skummelt sted å surre rundt i, og ruinene kler filmen godt. Filmen er basert på en bok med samme navn fra 2006, og her er handlingen satt til liten høyde/fjelltopp. Men vi syns gamle maya-ruiner funker vel så bra. Og selv om filmen kanskje kunne brukt noe mer tid på å etablere denne planten som ungdommen kjemper imot, så funker det. Det blir aldri kjedelig, noe det fort kunne blitt. For øvrig også takket være skuespillerne som gjør en mer enn brukbar jobb.
Dette er nesten et kammer(ruine)drama, ettersom nær hele filmen finner sted på toppen av ruinene, hvor ungdommene forsøker å finne ut av hva som skjer og hvordan de skal klare å komme seg ut av knipen de er i. Det blir nokså klaustrofobisk og de interne stridighetene og uenigheten tvinges frem. Filmen er for øvrig svært grafisk. Vi får servert mye blod og gørr, lemmer som knekkes og åpne sår. Artig for noen, skjemmende for andre. Filmen har valgt en annen slutt enn boken. Og vi skal ikke påstå hvilken som funker best. Men vi har gjort oss noen tanker på hvordan den kanskje kunne vært enda hvassere:)
Dette er The Descent møter The Beach. Bare ikke like bra.
6 bloddråper
Åtte år etter Wolf Creek var det duket for gjensyn med en av sjangerens tøffeste skurker; den sadistiske australske hissigproppen Mick Taylor. Igjen fantastisk portrettert av John Jarratt. Og i oppfølgeren spares det ikke på kruttet. Her er det blod, vold og lidelse i store doser.
Som i originalen følger vi stakkars turister i den australske villmarken, som har maks uflaks i det de roter seg borti Taylor. En mann besatt på å rydde opp i den australske floraen, og mer presist utrydde turistene som kommer for å, i Taylor's øyne, søple til hans kjære hjemland.
Som sagt spares det ikke på kruttet. Her er dødstallet høyere og lidelsen med omfattende og dratt ut. Det ser virkelig kjipt ut å falle i unåde hos mr. Taylor. Og det er det tydeligvis mange som har. Her får vi virkelig innsikt i omfanget av hans brutale handlinger. Dette er kattens lek med musen, og det er få like skumle katter som Mick Taylor.
Filmen er spennende, actionfylt og blodig. Og ikke minst vellaget. Dialogene er catchy og de viktigste scenene effektivt skrudd sammen. En slem film for de som er på utkikk etter en film av det mer slagkraftige slaget.
7 bloddråper