Veldig mange skrekkfilmer omhandler graviditet og fødsel. Og det er egentlig ikke så rart. Få ting er jo skumlere enn det å skulle bringe et nytt liv til verden. Og lite annet kan frembringe like sterke følelser. En graviditet tar de involverte med på en følelsesmessig berg-og-dalbane hvor hele spekteret gjøres tilgjengelig, fra den største kjærlighet og lykke til den dypeste frykt og depresjon.
Graviditetshorror er nært beslektet med body horror, og kan egentlig plasseres som en undergruppe av subsjangeren; fertile (fruktbar) body horror. Og det er jo egentlig ikke så rart, ettersom kroppen virkelig endres og transformeres under en graviditet. For inne i kvinnen vokser det frem en liten menneskekropp. Og med endringene kommer også ubehag i form av krampe, kvalme, søvnmangel, magesmerter, og mye, mye annet. Før moren på pur kraft og vilje skal presse denne kroppen ut gjennom skjedeåpningen. Det er både skummelt, risikabelt og smertefullt. Mindre har skremt tøffere folk enn oss.
Flere av disse filmene har også elementer av psykologisk horror, med fokus på mentale, psykologiske og følelsesmessige tilstander. Og gjerne med ustabile og/eller upålitelige protagonister.
Mange av filmene tar utgangspunkt i morens sårbarhet, kjærlighet og deperasjon. Hva er vel ikke en mor villig til å gjøre for sitt avkom? Og ofte fokuseres på de potensielle negative konsekvensene en graviditet kan medbringe. Det kan fort bli mørkt. Det er også populært å knytte fødsel opp mot det okkulte, at ondskapen gjenfødes som et tilsynelatende uskyldig barn.
Vi starter med en klassiker, nemlig Rosemarys Baby av Roman Polanski (1968). En selvskreven representant innen subsjangeren.
Filmen har helt klart tålt tidens tann, den er like guffen i dag som da den kom. Filmen fokuserer på karakterene, og har en subtil og nesten ”snikende” oppbygging i historien. Rosemarys Baby ønsker å appellere til fantasien mer enn å synliggjøre og tydeliggjøre; stikke oss med nåler, mer enn å slå oss med hammer. Og over tid så blir disse nålestikkene riktig så ubehagelige.
Rosemary (Mia Farrow) og Guy Woodhouse (John Cassavetes) flytter inn i en flott og gammel leilighet på Manhattan. De er nyforelskede og fulle av entusiasme. Naboene, et eldre ektepar tar i mot sine nye naboer med åpne armer, og er nesten litt i overkant vennlige. Etter hvert begynner idyllen å slå brister; mannen til Rosemary blir mer og mer fraværende, og er mer interessert i å henge ut med det eldre ekteparet enn sin kjære. Rosemary selv opplever marerittaktige drømmer og merkelige og forstyrrende situasjoner oppstår. Og så blir Rosemary gravid…
Knallbra og troverdig skuespill av alle involverte, man føler så sterkt med stakkars Rosemary mens vi bevitner hennes reise inn i et aldri så lite helvete. Musikken og åpningssporet er også fremragende, og som sammen med den perfekte regien til Polanski, forsterker og underbygger den ekle stemningen, en stemning som sakte, men sikkert fester grepet. Roman Polanski traff blink med denne, og viser at han er en sann mester på psykologisk, okkult horror.
Rosemary: What have you done to it? What have you done to its eyes?... What have you done to him, you maniacs?!
9 bloddråper
Shelley er en intens, engasjerende og lavmælt horror om svangerskap og fødsel. Og makt og kontroll. En film som fokuserer mer på stemning og nerve, enn jump scares og andre adrenalinfylte øyeblikk. En historie like enkel som den er effektiv, men dog noe uforløst.
Et skandinavisk ektepar som bor isolert til i skogen, uten strøm og innlagt vann, inngår en avtale med en ung romensk kvinne om at hun skal bære frem deres barn. Men ting går selvfølgelig ikke helt som planlagt.
Dette er spillefilmdebuten til den iransk-danske regissøren Ali Abbasi, og som senere ga oss solide filmer som Grensen (2018) og Holy Spider (2022). Abbasi har også¨regissert etpar av episodene i TV-serien The Last of Us.
Og Abbasi er helt klart en flink fyr. Filmen er meget helstøpt. Abbasi får mye ut av den svenske naturen som omringer bostedet, og alt bekles med et smakfullt lydspor. Begge deler bidrar til å forsterke den trykkende atmosfæren. Norske Ellen Dorrit Petersen og rumenske Cosmina Stratan gjør begge en forrykende innsats, det er vanskelig å ikke la seg engasjere.
Filmen kan unektelig oppleves som en kommentar til hvordan bemidlede og priveligerte mennesker utnytter de mindre heldige, og hvor da surrogati ofte brukes som et eksempel på nettopp dette. En mildt sagt omdiskuert praksis som er like kritisert som den er bejublet. At rike utnytter fattige er et ubestridelig faktum, selv også i velmenende situasjoner, slik som i Shelley.
Dette er ikke først film som bruker graviditet og fødsel for å skape uhygge, ta filmer som for eksempel Rosemary´s Baby, Its Alive, Husera: The Bone Woman, Birth/Rebirth, m.m..
Men vi mener Shelley er et velkomment bidrag til denne subsjangeren. Vi likte filmens tilbakeholdenhet og budskap, dens evne til å gjør seg fortjent sine uhyggelige øyeblikk. Den krever litt av seeren, den tar seg for eksempel godt med tid, men de som lar seg rive med vil bli belønnet. Mener nå vi.
7 bloddråper
Over til en real kult-klassiker, og da mener vi «kult» i alle betydninger av ordet. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy. Kulthorrorens mor eller far kan man kanskje kalle den, og som virkelig satte «kult» på horrorkartet.
En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.
Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.
I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.
Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.
8 bloddråper
Må ta med litt nyere okkult film også, og her er film som allerede har rukket å bli (synes nå vi), en aldri så liten moderne klassiker, nemlig The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers.
Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630.
Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.
Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.
Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang. Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?
Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.
Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men i positivt fortegn. En film som kan anbefales på det varmeste.
9 bloddråper.
Huesera: The Bone Woman er en engasjerende og smånifs skildring av ekstrem fødselsangst- og depresjon. En ulmende film om frykt og anger, og en påminnelse om hvor belastende og skummel graviditet kan oppleves for noen kvinner.
Premisset er enkelt; vi møter Valeria som lenge har ønsket å bli mor. Når hun så endelig blir gravid oppstår uventende og mystiske hendelser, og forventningene om å bli mor blir en prøvelse hun ikke så komme.
Filmen plasseres i supernatural subsjangeren, men vi vil argumentere for at dette først og fremst er en psykologisk skrekk, med innslag av body horror. For er det egentlig overnaturlige krefter Valeria kjemper mot? Eller er dette bare metaforer og allegorier for Valerias interne kamp? Og hvor vinneren av denne intense kampen kåres under filmens siste scener. Scener som for øvrig avrunder det hele på en smart og tankevekkende måte.
Filmen belager seg overraskende lite på jump scares, men maner i stedet frem frykt gjennom å servere nifse skapninger og bevegelser, en intens lyddesign (feks lyden av knokler under press) og en overbevisende skildring av en tilværelse preget av klaustrofobi, redsel og paranoia. Og ikke minst tro, religion og det okkulte. For Valeria's graviditet går virkelig ikke på skinner. Tankene gikk til tider til Polanski's Rosemary's Baby, men Husuera handler mer om konformitet, valg og forventninger.
Regissør og manusforfatter er Michelle Garza Cervera, og at det er en kvinne som står bak denne solide filmen er ingen stor overraskelse. Vi har gjentatte ganger applaudert kvinner for deres viktige og positive innflytelse på sjangeren. Cervera behandler og portretterer sine karakterer, deres relasjoner og handlinger med forståelse og genuinitet. Her er hva som skjer på innsiden viktigere enn utsiden. Noe som også gir filmen større slagkraft.
Huesera: The Bone Woman er en kraftfull debutfilm som har fått velfortjent anerkjennelse, fra en regissør som det blir spennende å følge med på fremover.
7 bloddråper
The First Omen gir oss forhistorien til klassikeren fra 1970.
Vi møter Margaret som ankommer Roma for å følge sitt nonnekall ved et barnehjem. Hun finner seg til rette og blir tatt godt i mot av de andre nonnene. Hun forbarmer seg over av de unge beboerne, som de andre frykter besitter onde krefter. Det tar ikke lang tid før barnehjemmet rammes av mystiske og ondskapsfulle hendelser, og den unge kastes inn i et aldri så lite helvete…
Filmen er alvorspreget og dyster, hvor vi serveres drypp av ondskapen gjennom en serie fæle hendelser som eskalerer i takt med historien. Det katolske og religiøse Roma, og det onde sataniske er tett sammenvevd, og skildres gjennom øyene til den nye unge nonnen.
Dette er en vellaget film, med kvalitetsskuespillere som leverer varene. Vi likte godt settingen i Roma, og den autentiske 70 talls koloritten, som kledde filmen og historien på utmerket vis. Historien virket gjennomført og gjennomtenkt, som sys godt opp mot originalen, og hadde også en småoriginal vri som fungerte.
The First Omen er en solid film som utfyller Omen-universet ytterligere og gir en spennende og interessant bakgrunn til klassikeren. Den følger et nokså klassisk formel, men byr også på overraskelser vi ikke så helt komme. Og at filmen er såpass godt og overbevisende laget , løfter filmen over gjennomsnittet.
De mer grafiske scenene er også godt laget, og filmen på noen ekle scener, deriblant en noe spesiell fødsel. Så filmen tør innimellom å kline litt til, ikke helt ulikt originalen. Selve filmen har også et visst 70 talls preg, foruten at filmen selvsagt skildrer den perioden, men også i takt og tone. Vi tør påstå at filmen ønsker å passe inn mot filmen den skal være en forløper til. Filmen er også godt tonesatt, og byr på djevelsk musikk som minner om den av Jerry Goldsmith´s oscarvinnende soundtrack.
En vellykket prequel må vi si, interessant og få servert forhistorien, engasjerende fortalt med en ondskapsfull nerve tvers gjennom.
7 bloddråper
Vi må erkjenne at vi hadde visse forventinger til denne filmen, men dessverre levde den ikke opp til disse. Det betyr ikke at filmen ikke har kvaliteter, for det har den, kun at vi hadde håpet på mer.
En amerikanske nonne ankommer Italia hvor hun skal starte sitt nye liv i et kloster. Alt virker å gå helt greit, helt til hun blir gravid på mystisk måte.
For de av deres som nylig så The First Omen (2024) så virker jo dette premisset nokså kjent. Og likhetene mellom de to filmene er påfallende og mange. Dessuten hadde de omtrent lik release-dato på kino. Det kan medføre en viss fare for at filmene kan “danke” hverandre ut, eller at den ene havner litt under radar’n. Men skitt, au, vi skal ikke bruke tid på å sammenligne de to.
Greit, premisset funker. Immaculate har noen artige ideer, og ikke minst en solid hovedrolleinnehaver i Sydney Sweeney. Visstnok et sentralt prosjekt for Sweeney dette, som også står som produsent og fikk gjort så at filmen ble materialisert. Hun leverer varene selv om det er først mot filmens slutt hun virkelig skinner. Apropos filmens slutt, så likte vi hvordan det hele endte. Vel, filmens siste akt er i overkant voldsom, hektisk og litt klønete, men filmens siste bilder ble sittende litt i, faktisk. Det er bare synd av historien virker lite gjennomarbeidet, og de avgjørende scenene er lite elegant utført. Filmen sliter med å skape engasjement da den kan oppleves å eksistere i et vakuum.
Det er virkelig ikke manko på skrekkfilmer som omhandler nonner, det skal derfor litt til å klare å skape noe nytt og interessant. Filmen har et godt potensial, med interessante koblinger til abort, religion og kvinneundertrykkelse. Men historien blir for enkel og uengasjerende. Okei, nå skal vi ikke klage unødig. Dette er ingen dårlig film. Det er bare at den kunne vært bedre. Og ikke minst skumlere.
6 bloddråper
Proxy var en svært positiv overraskelse. En ambisiøs og hardtslående film, med en interessant og engasjerende tematikk. En mørk reise inn i mørke sinn. Hadde filmen hatt et større budsjett og enda mer bearbeidet manus, så kunne dette blitt skikkelig bra. Men vi er uansett nokså imponerte over hva manusforfatter og regissør Zack Parker har skapt, for filmen har agenda og formål. Og den tør. Ikke alle filmer som kan skryte av det samme.
Vi møter Esther, som starter i en støttegruppe etter at hun mister sitt barn under tragiske omstendigheter. Der møter hun Melanie, og en relasjon begynner å etablere seg. Med tragiske konsekvenser.
Dette er nok mer drama eller thriller, enn det er horror, men når filmen først bestemmer seg for å kline til, så gjør den med bravur. Særlig starten er voldsom. Når tematikken er graviditet og vold så blir det jo fort hissig. Men om ikke filmen er så særlig skummel, så er den spennende. Filmen vipper dog to timer, og det kan nok argumenteres for at den kunne hatt nytte av litt innstramming. Når det er sagt, så kjedet vi oss aldri. Filmen har nerve og uforutsigbarhet, og leverer en interessant skildring av destruktiv psykisk sykdom. En selvsikker og modig, for her holdes lite tilbake, tilnærming til hvordan noen (få, håper vi) opplever foreldrerollen.
Zack Parker, som har både manus og regi, har siden den gang kun laget en kortfilm utgitt i 2024. Overraskende stille fra den kanten, med tanke på at Proxy virkelig ikke er noen dårlig film. Tvert i mot.
7 bloddråper
Still/Born er en psykologik skrekk hvis tematikk kler subsjangeren utmerket; en mors voldsomme redsel for å miste sitt barn. For her skal moren virkelig måtte kjempe både for sitt barn og sin egen tilregnelighet.
Et ungt ektepar får et lite guttebarn, samtidig som de mister tvillingbroren under fødselen. Det tar ikke lang tid før moren begynner å oppdage mystike og skumle ting som skjer i deres hjem. Er de alene? Forsøker noen å ta barnet? Eller er alt i hodet hennes?
Det er ikke lett å vite hva man skal tro på i filmen, noe som også gjør filmen mer interessant. For det er liten tvil om fødsel i seg selv kan være en påkjenning, både fysisk og psykisk. Og det er ikke vanskelig for småbarnsforeldre å la seg engasjere og sympatisere med hva moren går gjennom. Filmen lefler imidlertid kanskje i overkant med det overnaturlige, vi tenker at det kanskje ikke var så nødvendig.
Filmen er ikke så fryktelig original. Mye av dette har vi nok sett før. Men det betyr ikke at vi ikke lot oss underholde. For dette er godt skrudd sammen. Dette er regissør Brandon Christensen (Z og Superhost) sin debutfilm, og han har god kontroll over det som skjer. Han maner frem flere nifse og intense øyeblikk. Godt hjulpet av en fantastisk Christie Burke som gjør en knallbra jobb som den desperate moren. Hun bærer mye av filmen på sine skuldre.
Still/Born er en vellaget og severdig film som klarte å holde på vår oppmerksomhet hele veien ut. Helt klart verdt en titt!
6 bloddråper