Ingen tvil om det kan være nokså utfordrende å finne gode skrekkfilmer der ute som er umiddelbart tilgjengelige. Utvalget hos de store strømmetjenestene er dessverre noe begrenset. Men noe bra har de liggende:) Vi har gått gjennom tilbudet på Netflix og funnet de filmene vi mener er best. Netflix forandrer jo hele tiden sin katalog, og vi skal forsøke å holde dere oppdaterte på hvilke (gode) filmer som er tilgjengelige.
Greit, nok prat. Dette er hva vi mener er de beste skrekkfilmene Netflix har å by på.
Det var knyttet store forventninger til Midsommar, ettersom mannen bak (Ari Aster) ga oss den kanskje mest omtalte skrekkfilmen i 2018; Hereditary. Hereditary delte (grovt sett) sitt publikum mellom de som mente den var et mesterverk, og de som fant den treg og kjedelig. Vi mistenker at også Midsommar vil dele sitt publikum, om mulig i enda større grad.
Vi møter Dani (meget overbevisende fremstilt av Florence Pugh); en ung studine som tydelig sliter psykisk. Hennes kjæreste, Christian, begynner å bli lei av å til stadighet måtte stille opp for henne. Hans venner oppmuntrer ham til å gjør slutt, men han klarer ikke, ettersom Dani nylig opplevde en voldsom familietragedie, og i stedet inviterer han henne med på vennegjengens tur til Sverige, hvor de skal overvære en mildt sagt interessant midtsommerfeiring.
Filmens første del er sterkest. Karakterene etableres på en elegant og effektiv måte, og vi får verdifull innsikt i Dani´s mentale lidelser. Ankomsten til Sverige og møtet med sekten er også godt skildret. Men så begynner filmen å lugge litt. Den har til tider nokså treg fremdrift og lider av repetisjoner, som oftest i form av sektens ritualer, som gjør at filmen mister tempo og nerve, og vi mister vi litt kontakten med karakterene. Og slutten oppleves noe forutsigbar. Filmen har noen svært grafiske scener. Den er smånifs og spennende, men ikke spesielt skummel.
Alt i alt er Midsommer en uhyre vellaget film. En fascinerende, ubehagelig og vakker folk horror, og en sjeldent god skildring av psykiske lidelser (og ikke minst av et parbrudd). Filmen er visuelt upåklagelig. Foto, lyd og klipp. Alt sitter som et skudd. Aster maler det ene vakre bildet etter det andre. Men Aster´s manus krever som nevnt både tålmodighet og positiv innstilling fra sitt publikum.
Midsommar er en marerittaktig reise ut på den svenske bygda. Og artig at handlingen finner sted i Sverige med en haug skuespillere som snakker svensk. Det gjør at det hele føles litt tettere på. Og alltid catchy med filmer fra sekt-miljøer. Sekten oppfører seg imidlertid kanskje i overkant mistenkelig, skulle tro at gjengen tidligere vurderte tanken med å tilbringe resten av ferien i Stockholm. Men greit nok, flere i gjengen er antropologi-studenter med en agenda og en fascinasjon for det bisarre.
Dette er The Endless møter The Wicker Man, med en liten dose Get Out og Suspiria. Samtidig som Midsommar er noe helt for seg selv. Det er hevet over enhver tvil at Aster har et enormt talent. Han er visjonær, kompromissløs og original, og filmene hans skaper engasjement og diskusjon. Ikke dårlig bare det.
Som nevnt vil nok filmen dele sitt publikum, men vi er overbevist at du vil sitte igjen med en svært minneverdig filmopplevelse hvis du gir den en sjanse.
8 bloddråper
M3gan er en proff og solid Blumhouse film som er ment å treffe bredt, og det er alltid gøy og se såpass solid håndverk i en horrorfilm.
James Wan har vært med å skrive denne sci-fi horror’en om kunstig intelligens og de farene det kan føre med seg. Vi har sett det mange ganger i andre kjente sci-fi produksjoner, som 2001: En romodyssé, Terminator, Blade Runner, eller i noe fra en Black Mirror-episode.
Så velkjent tematikk altså, men vi syntes dette fungerte meget godt i settingen og premisset for filmen. Og muligens ekstra spennende og relevant i disse dager, med tanke på at vi faktisk står på terskelen til AI-universet, uten helt å forutse hvilke konsekvenser det kan få for menneskeheten. Og hvor vi sitter med en følelse av vår tilnærming til denne nye teknologien er like naiv som den er grådig.
Vi møter Gemma som jobber med å utvikle smarte leker for barn. Når hun plutselig må påta seg ansvar til sin foreldreløse niese, bestemmer hun seg for å prøve ut sin nyeste innovasjon; den menneskelignende dukken M3gan. Tanken er å gi sin niese trøst og støtte, samtidig som M3gan kan utføre oppgaver og passe på ungen når Gemma er opptatt med sitt arbeide. Dette blir utfordrende etter hvert som M3gan utvikler seg til å bli i overkant “levende”.
Det er spennende med kunstig intelligens som utgangspunkt for å skape horror, og vi synes de lykkes godt med M3gan. M3gan er en fascinerende og tidvis karismatisk dukke. Den gir unektelig noen betraktninger og refleksjoner omkring AI, og hvilken rolle og funksjon den kan ha i samfunnet. Er det til vår fordel i det lange løp? Eller kan det få katastrofale følger? Mye tyder enn så lenge på sistnevnte. Således er filmen mer skummel enn den er klar over selv. Vel, horrormessig er dette en forholdsvis snill og safe film. Og den er ikke uten humor. Men den har noen creepy scener, og dukken er svært god laget med en kombinasjon av faktisk skuespill, CGI og animering. Fra vårt ståsted ville nok filmen tjent på å være enda mørkere og slemmere, og ikke minst mindre forutsigbar. Men med tanke på filmens tiltenkte publikum har vi forståelse for hvorfor den valgte en annen vei.
Alt i alt en vellykket og godt laget sci-fi horrorfilm, om kunstig intelligens på avveie.
7 bloddråper
Etter den svært så imponerende debutfilmen Get Out fra 2017, som også ga han en Oscar for beste manus, fulgte Jordan Peele opp med nok en horror film; Us.
Igjen står han for regi og manus, og forventninger til film nummer to var ikke akkurat små. Fallhøyden er stor.
Vi kan vel si at han faller nokså trygt på beina, for Us har blitt en solid film. Men det er en annerledes film enn Get Out; mer mystisk, og som er større og åpnere, både i form og innhold. At denne er annerledes, har nok vært et smart trekk, for da blir den også mindre sammenlignbar med den foregående. Jo, noen fellestrekk er det, og man sitter etter endt visning med en følelse av en sosial kommentar på samfunnet vi lever i, blant annet om identitet, tilhørighet og aksept. Men der hvor det sosiale og politiske budskapet fremsto som klarere i Get Out, er Us mer kryptisk og filosofisk i sin formidling. Us er en film som både oppfordrer og utfordrer til ulike tolkninger.
Det er mye bruk av symbolikk gjennom filmen, og filmnerder verden rundt kommer til å sette pris på de ulike referanser, antydninger og andre tolkbare elementer som preger filmen. Anmeldere har sammenlignet Us blant annet med The Shining, en film som ikke er reint lite mystisk den heller.
Ok, vi skal ikke si så mye om handlingen, den skal bli opp til dere å få med dere. Men den har et ganske artig utgangspunkt, hvor en familie på ferie får et ublidt møte med sine ondskapsfulle dobbeltgjengere.
Må spesielt fremheve moren, som historien sentrerer seg rundt. Hennes skumle alter ego er av den helt spesielle sorten, en karakter man ganske sikkert aldri før har sett på film. Meget fascinerende portrettert av Lupita Nyong’o.
Ja, det er catchy med dobbeltgjengere, og da særlig onde dobbeltgjengere. Men det kan være en hårfin balanse mellom at det funker, til at det virker noe karikert og lite troverdig. Dette er problematisk. Det er en risk at man som publikummer blir noe opphengt i hvordan skuespillerne trakterer sine to vidt forskjellige roller, og det er essensielt at begge alter egos føles troverdig og autentiske. Hvis ikke kan scenene miste noe av sin stemningsmessige slagkraft og på en måte kan dytte seer ut av den filmatiske illusjonen man er inne i. Vi synes konseptet hvor skuespillerne må spille to versjoner av seg selv fungerer ok i Us, men vi tok oss i å stusse litt enkelte ganger.
Uansett; dette er pirk, og filmens originale konsept er i seg selv prisverdig og fascinerende. Så det handler egentlig om man «kjøper» det eller ei, og det er igjen opp til seer.
Der hvor Get Out var mer thriller, er Us mer horror. Sånn sett benytter Us seg av ganske velkjente triks, og som muligens er noe av svakheten med filmen. Når konflikten etter hvert blir et faktum, faller flere av sekvensene som følger inn i et nokså konvensjonelt horror-spor. Originaliteten med historien havner noe i bakgrunnen, og de mer klassiske horror sekvensene får et noe auto-pilot preg over seg. Dog med mye humor vel og merke!
Jordan Peele’s humorbakgrunn kommer godt til syne i Us. For så vidt et trekk som mange påpeker er en av Jordan Peeles styrker, når det gjelder å løsne opp i alvoret som utspiller seg. Men mon tro om ikke humoren også kan sabotere noe for stemningen og horror’en i filmen. For dette er jo ingen horrorkomedie tross alt. Mange one-liners og morsomme utspill, særlig representert av faren, spilt av Winston Duke, og som fungerer som en slags comic relief. Der hvor vi følte humoren kanskje var hakket smartere integrert med stemningen og premisset i Get Out, blir komikken litt i overkant fremhevet her, synes vi. Det veksles ganske hyppig mellom ren komikk, skrekk og dypt alvor. Og i en film som Us, som gir inntrykk av å sikte høyere enn ordinær horror ved å ha en nærmeste filosofisk side ved seg, blir det tidvis litt utfordrende å holde tråden når det er slike raske skifter i stemningsleier. Det gjelder å opprettholde en naturlig balanse, og vi opplever at Us i så måte fremstår noe rastløs.
Men med fare for å virke alt for dogmatisk når det gjelder bruk av komikk i horror, så er dette muligens et spørsmål om smak og behag.
Us er en ambisiøs reise av en film og som fortjener den skryt og oppmerksomhet den har fått på sin vei. Den har mange kvaliteter ved seg, og inneholder noen scener som virkelig satte spor. Bare introscenen alene, med det sakrale og messende koret som nokså utradisjonelt akkompagneres av spenstig perkusjon, er rett og slett utrolig fett.
Musikken spiller generelt en viktig rolle i filmen, og Michael Abels, som også hadde musikken i Get Out, lager melodier som er ytterst fascinerende og innovative. Musikken fungerer som aktiv part i filmen, og er både forsterkende og kompletterende. Abels og Peele synes å oppnå en harmoni mellom musikk og filmspråk lik den Ennio Morricone hadde med Sergio Leone. Det er ganske unikt.
Herlig å se filmer som tør å utfordre sjangeren, og med en regissør som setter sitt umiskjennelige preg på filmen. På tross av at Us er noe mer ujevn enn sin forgjenger, viser Jordan Peele at han virkelig er den nye stemmen innen horror, og at all hype’n rundt ham ikke er uten grunn. Vi håper at horror-eventyret hans ikke stanser her.
7 bloddråper
Neste film ut er fransk/rumenske Ills eller Them fra 2006. Her har vi et ungt og forelsket par (spilt av Olivia Bonamy og Michael Cohen) som flytter inn i et idyllisk hus på landbygda. Ganske så klassisk utgangspunkt, men filmen strammer virkelig grepet utover resten av historien. Mystiske hendelser begynner å skje i huset, og entusiasmen over å ha kjøpt det perfekte landstedet begynner å dale, da paret innser at situasjonen plutselig ikke så ålreit lenger. Filmen er mesterlig på å bygge opp spenning, det er både sitrende og intenst, og man kjøper karakterene og deres reaksjoner uten å nøle. Dette er horror på sitt beste. Spenningen bare øker og øker, og sluttsekvensen er bare helt strålende. Overraskende og bekmørkt.
Et gjennomgående problem i slike sjangerfilmer er jo å holde koken helt til slutt. Ofte så taper filmen seg ved å avsløre antagonisten eller det som forårsaker faenskapet, for så å avslutte filmen med konvensjonell action, som oftest en katt og mus jakt. Eller at man prøver å skape en slutt, men som ikke står i stil med resten, for eksempel at slutten blir for enkel, for komplisert eller lite troverdig. Ills unngår helt klart denne vanskelige sjanger-fella, og man sitter og småsvetter og dirrer helt til rulleteksten kommer over skjermen.
Denne filmen gikk nok litt under radaren for de fleste, mye skyldes nok at vi til da ikke var så vant med fransk horror, i tillegg til at det kom en amerikansk remake The Strangers i 2008 med Liv Tyler i hovedrollen, og som Ills kanskje kom litt i skyggen av. The Strangers er faktisk ingen dårlig remake, noe som er for så vidt er ganske sjelden vare i en horror-tid som spyr ut elendige remakes, men sjekk først ut Ils. For uten å selvsagt overgå sin etterfølger, har den en herlig trykkende stemning hele veien, og man sitter igjen med følelsen av at det å flytte ut på landsbygda kan få katastrofale følger. Og jo; at filmen visstnok skal være basert på sanne hendelser tilfører jo en ekstra brodd på det hele.
8 bloddråper
Vi mener dette er den beste av de mange oppfølgerne til Saw, med konkurranse fra Saw X. Først og fremst fordi historien er god og den går ikke amok i grafisk skildring av vold og tortur. Rett og slett en meget underholdende liten sak.
Vi møter igjen Jigsaw, som blir fanget (lar seg fange) av politiet, ledet av Donnie Wahlberg. Herr Wahlberg innser snart at dette er en felle, ettersom de oppdager at Jigsaw har fanget åtte personer i et hus, hvor de må løse en rekke oppgaver for å overleve, og blant de fangede er Wahlbergs sønn. Wahlberg forsøker desperat å fa Jigsaw til å fortelle hvor de holdes fanget, og Jigsaw sier han vil fortelle alt, så lenge Wahlberg gjør som Jigsaw sier.
Som sagt er manuset nokså fornøyelig. Ulogisk og lite troverdig? Jepp, til de grader. Men det evner å underholde, og filmen inneholder flere artige små tvister, og ikke minst en solid slutt. Få, om noen filmer, kan toppe den originale Saw, men Saw II gjør i hvert fall et ærlig forsøk:)
Saw II er mer brutal enn sin forgjenger, og inneholder flere drap (8 mot 6). Lidelsen som påføres er kreativ, men aldri over-the-top. Du trenger ikke frykte å måtte se bort i avsky. De senere Saw-filmene oppleves mer spekulative og drøye. Regien er imidlertid noe svak, Saw II har en eim av TV-film som seg. Den ser rett og slett ikke bra ut. Men den klarer det viktigste; å underholde! Ta en titt, vi er sikre på at du vil kose deg:)
7 bloddråper
Orphan er en vellaget og velspilt film som ikke bør sees av vordende adoptivforeldre. En film som skjuler mer enn hva første øyekast skulle tilsi.
Etter at John (Peter Sarsgaard) og Kate (Vera Farmiga) opplever at sistnevntes graviditet ender i tragedie, bestemmer paret seg for å adoptere et barn. Paret har allerede to små barn, hvor av ett er døvstum. På barnehjemmet finner paret raskt tonen med 9 år gamle Esther fra Russland, og vips så er familien blitt til fem. Men Esther bærer (selvfølgelig) på noen mørke hemmeligheter og skumle motiver.
Oppskriften er ikke ukjent; en uskyldig og intetanende familie som opplever at et barn har en forstyrrende adferd og nifs fremtoning, og hvorpå familien settes i stor fare. Filmen nyter imidlertid godt av svært solid skuespill. Både av voksne og barn. Må erkjenne at vi er noe svake for Vera Farmiga, en skuespillerinne som alltid leverer. Og Isabelle Fuhrman er perfekt castet i rollen som lille Esther. Filmen gjør smart i å la karakterene få tilstrekkelig med spillerom, slik at vi bedre kan sympatisere med dem og engasjere oss i historien. Vi likte at filmen tok seg tid i sin oppbygning, og hvordan den effektivt serverte flere velkomponerte og spennende scener. Og ikke minst en svært vellykket tvist mot slutten. En vending som hever nivået på filmen betraktelig. Og det er mye takket være denne vendingen at filmen klarer å holde på interessen hele veien ut, for filmen klokken inn på hele to timer.
Er du på utkikk etter noe forutsigbart og kjent, men samtidig ikke, og et skikkelig nifst barn i hovedrollen? Jepp, da er nok Orphan noe for deg!
7 bloddråper
The Pope's Exorcist var en positiv overraskelse og et friskt tilsnitt til en nokså folksom og tidvis forutsigbar subsjanger. Filmen har en fin dose humor og en kledelig letthet, samt selvironi og en bevissthet rundt subsjangerens styrker og svakheter. Og ikke minst har den en demon med en skikkelig agenda.
Gabriele Amoth er sjefseksorsisten ved Vatikanet. En rutinert og tilbakelent herremann, og hakket kulere og mer frynsete enn den gjengse katolske representant. Han blir sendt på oppdrag for å avklare en mulig demonisk besettelse i et lite kloster i Spania, hvor en amerikansk mor og hennes to barn nylig har flyttet inn.
Russel Crowe virker å strortrives i hovedrollen som Gabriele Amorth (som faktisk var en reell prest i den katolske kirke og eksorsist for bispedømmet Roma), og hans tilstedeværelse hever filmen betraktelig. Han har glimt i øyet, herlig timing og en smittende selvsikkerhet. Ikke så ofte såpass solide skuespillere svinger innom sjangeren.
Hva gjelder demonisk besettelse synes vi denne demonen er blant de bedre vi har sett. Ikke bare er besettelsen overbevisende fremstilt visuelt, men adferden til den besatte gutten er både guffen, tidvis komisk og ikke minst målrettet. For som nevnt har demonen i filmen større ambisjoner enn å plage et lite barn og dets familie. Dette er noe vi i Blodklubben har etterlyst i årevis. Hvorfor besetter disse mektige og ondskapsfulle demonene som oftest små barn eller en eller annen vilkårlig hvermannsen? Hva i all verden er demonens ambisjoner? De virker å besitte enorme krefter, men synes som regel å finne tilstrekkelig glede i å tvinge et barn til å snakke grovt til sine foreldre og kaste familiemedlemmer og innpåslitne prester veggemellom. Vil de ikke mer? Vel, i The Pope's Exorcist tar de dette (endelig) på mer alvor!
Manuset er nokså lekent og hakket mer ambisiøst enn mange av sine sjangerfrender. Den setter av rikelig med tid til demonens agenda og motiver, og vi svinger innom flere skamfulle sider ved den katolske kirke, la det være inkvisisjonen eller de mange seksuelle overgrepene utført mot barn og kvinner. Litt pussig kanskje at filmen virker å gi skylden til andre enn kirken hva gjelder noen av de større forbrytelsene.
Demonens enorme krefter er meget godt fremstilt, og familen og de involverte prester får virkelig gjennomgå. Tidvis nokså brutalt og man får følelsen av at denne demonen virkelig er farlig, og definitivt vanskelig å få has på.
Den siste tredjedelen oppleves dessverre noe enkel og generisk. Dette har vi dessverre sett før. Og filmens letthet, som hever den første timen, kler ikke slutten like godt. Det blir rett og slett litt for bekvemt, og filmen tyr til nokså lettvinte løsninger som vi ikke synes står helt i stil med oppbyggingen.
Men det er godt laget, effektene er det ingenting å si på, og den store styrken ligger i samspillet mellom Russel Crowes karakter og demonens agenda. Sjeldent vi har sett en såpass engasjerende besettelse-film, og selv om vi kanskje ikke ble helt overbevist ved filmens avrunding, likevel er en meget severdig film.
7 bloddråper
Nok en Blumhouse produksjon og som det var knyttet en god del forventninger til da den utkom. Innfridde den? Tja :)
Et enkelt og effektivt premiss, om en highschool vennegjeng som i sin søken etter fest og alkohol får innpass hos den litt snodige Sue Ann, som stiller sin kjeller til disposisjon for den festglade gjengen. Men hva slags agenda har egentlig Sue Ann med sin gjestfrihet?
Regissøren Tate Taylor, har uttalt i et intervju at “Ma has the DNA of Carrie and Misery”, en påstand som vi etter å ha har sett filmen, må si oss ganske enige i. Octavia Spencer som spiller Sue Ann, eller Ma som hun senere blir kalt, gjør en strålende innsats som den tilsynelatende enkle, søte og sjarmerende kvinnen, men som i brøkdelen av et sekund kan endre sitt humør og skape nokså ubehagelige situasjoner. Ikke lett å vite hvor du har henne, og som vennegjengen snart skal få oppleve. Åpenbart en klasseskuespiller, Spencer, kanskje mest kjent for sine drama-roller, men som her også vet å formidle skumle, sammensatte karakterer. Hennes register hva angår mimikk og ansiktsuttrykk er fascinerende bra. Mye som minner om karakteren til Kathy Bates i Misery i både personlighet og uttrykk.
Historien sentrerer seg rundt Sue Ann, og vi ser lokalsamfunnets karakterer er brikker i Sue Anns motiver. Det hele funker bra, selv om det virker nokså konstruert, som for å fremtvinge en spennende historie. Historien bærer preg av plankekjøring, og du sitter med følelsen av at du veit hva du får. Og du får det! :)
6 bloddråper
Jordan Peeles film nummer 3 i rekken, og som vi selvsagt hadde store forventninger til. Og da er det ekstra gøy at den innfrir!
Ikke like politisk denne gang, mer reinspikka underholdning som serveres, og en film som inneholder det meste. Sci-fi, western, horror og komedie i en salig blanding; sjangeroverskridende moro, og som funker overraskende godt sammen.
Vi følger søskenparet OJ (Daniel Kaluuya) og Emerald (Keke Palmer) Haywood som driver en hesteranch hvor de trener opp hester til ulike film- og underholdningsoppdrag. En forretning som støter på uventede utfordringer etter hvert som mystiske hendelser kommer til å prege dalen de befinner seg i…
Peele utstråler og utviser en enorm teft og entusiasme omkring filmfaget med Nope. Kan minne om en filmatisk tilnærming ikke helt ulik Tarantino sin; sjangre blandes, det er referanse-tungt, med en smittende og boblende fortellerglede. Som en slags hyllest til film som kunstart, og Nope er rett og slett en sann glede og oppleve for filmentusiaster. Her blandes sjangrene, men på en måte som virker uanstrengt og nokså naturlig. Og det er godt gjort, med tanke på at det er tross alt ganske absurd mix!
Humoren og satiren som Peele er så kjent for er kanskje ikke like fremtredene og skarp i Nope, men det funker likevel godt. Bihistorien med den erkeamerikanske fornøyelsesparken som er lokalisert ikke langt fra ranch’en er vittig og små-parodisk fremstilt. Og med den karismatiske, overentusiastiske og profittjagende sjefen for parken, strålende portrettert av Steven Yeun. Parken kunne minne om noe hentet fra Breaking Bad-universet, kjent for sine komiske karakteristikker av amerikansk kultur, samfunn og karakterer.
Filmen byr også på en rekke creepy sekvenser, enten filmen beveger seg på små flater eller på stor-skala nivå ala Nærkontakt av tredje grad. Som om Spielberg møter Shyamalan. Ikke minst er lydpsoret i Nope meget gjennomført, og som forsterker og løfter scenene til nye høyder. For det spares ikke på kruttet her!
Og det må være sagt at selv om Peele benytter seg av flere kjente sjangergrep, så gjør han det på en måte som virker frisk og lekent, og der sammensetningen og resultatet likevel føles originalt. Det er flere elementer i filmen som overrasker, og i den forbindelse må vi fremheve historien om sjimpansen som går amok(!), som er både hissig, intenst og skaper en ekstra nerve til hovedhistorien.
I Nope er det mye som skjer, og filmen er både lang og innholdsrik. En smule for lang muligens, men det er greit, de i overkant 2 timene gikk relativt kjapt!
Vi ser en litt ny side av Peele med Nope. Det er noe deilig og befriende å se filmer som nesten skamløst ønsker å underholde, og heller omfavner klisjeer enn å holde tilbake. Peele går all in! En film som fremstår som en ambisiøs, oppvisning av en stor-film, og som plasserer Jordan Peele blant de store i bransjen.
8 bloddråper
Ready or Not leverer fartsfylt og voldelig underholdning det er nær umulig å ikke bli sjarmert av. Greit, så er mye på menyen kjent fra før, men måten det blir servert på oppleves nokså forfriskende. Dette er You´re Next møter Happy Hunting. Ispedd svart humor.
Grace skal gifte seg med Alex. Eneste aberet er Alex´ meget så velstående familie, en mildt sagt dysfunksjonell gjeng. Etter bryllupet skal Grace innvies i familien, og siden familien har bygget sine rikdommer på spill (brettspill o.l.), må Grace, i familiens tradisjons tro, delta i et tilsynelatende uskyldig spill. Spillet hun skal gjennomføre er Hide and Seek (gjemsel). Dette høres kanskje ikke så ille ut. Men det er det.
Filmen går rett på sak. Risikoen er jo at del blir en noe lang annen akt, men heldigvis har filmen nok humor og vold til at moroa varer hele veien ut. For filmen leverer noen svært festlige scener. Vi tok oss selv i å le høyt ved flere anledninger. Og filmen er blodig. Nesten splatter til tider. Men selv om mye av volden er festlig og artig satt sammen, så kunne filmen ha klint til mer. Filmen velger noen litt enkle løsninger her og der, men skitt au, vi skal ikke være for pirkete. Vi mistenker også at filmen bevisst holder igjen for sin grand finale, en «over the top» slutt som nok ikke alle vil like. Men vi humret godt der vi satt.
Vi er nødt til å nevne Samara Weaver i rollen som Grace. Fyttirakkern hun leverer. Dama gir alt! Et par av karakterene er forfriskende festlig skrevet, og godt portrettert, men ikke alle karakterene funker like bra. Tanten blir for karikert og noen av de andre forsvinner litt i mengden.
Filmen har sine små feil. Helt klart. Men den har massevis av energi og oser av entusiasme. Og den tar seg svært lite høytidelig og har både selvironi og vett nok til å leke med sjangerens klisjeer. Dette er imidlertid ingen skummel film, så er dere «advart». Her får du mer action enn skrekk og mer humor enn spenning.
Regissørene Bettinelli-Olpin og Gillett er ikke ubevandret i sjangeren, hvor deres mer vellykkede forsøk er å finne i segmenter i Southbound og V/H/S, og ikke minst Abigail (2024).
Her har de lykkes overraskende godt med å kombinere humor og vold til et forfriskende måltid vi gjerne inntar på ny.
7 bloddråper
Shelley er en intens, engasjerende og lavmælt horror om svangerskap og fødsel. Og makt og kontroll. En film som fokuserer mer på stemning og nerve, enn jump scares og andre adrenalinfylte øyeblikk. En historie like enkel som den er effektiv, men dog noe uforløst.
Et skandinavisk ektepar som bor isolert til i skogen, uten strøm og innlagt vann, inngår en avtale med en ung romensk kvinne om at hun skal bære frem deres barn. Men ting går selvfølgelig ikke helt som planlagt.
Dette er spillefilmdebuten til den iransk-danske regissøren Ali Abbasi, og som senere ga oss solide filmer som Grensen (2018) og Holy Spider (2022). Abbasi har også regissert etpar av episodene i TV-serien The Last of Us.
Og Abbasi er helt klart en flink fyr. Filmen er meget helstøpt. Abbasi får mye ut av omgivelsene, særlig den svenske naturen som omringer bostedet, og alt bekles med et smakfullt lydspor. Begge deler bidrar til å forsterke den trykkende atmosfæren. Norske Ellen Dorrit Petersen og rumenske Cosmina Stratan gjør begge en forrykende innsats, det er vanskelig å ikke la seg engasjere.
Filmen kan unektelig oppleves som en kommentar til hvordan bemidlede og priveligerte mennesker utnytter de mindre heldige, og hvor da surrogati ofte brukes som et eksempel på nettopp dette. En mildt sagt omdiskuert praksis som er like kritisert som den er bejublet. At rike utnytter fattige er et ubestridelig faktum, selv også i naivt velmenende situasjoner, slik som i Shelley.
Dette er ikke først film som bruker graviditet og fødsel for å skape uhygge, ta filmer som for eksempel Rosemary´s Baby, Its Alive, Husera: The Bone Woman, Birth/Rebirth, m.m.. Men vi mener Shelley er et velkomment bidrag til denne subsjangeren. Vi likte filmens tilbakeholdenhet og budskap, dens evne til å gjør seg fortjent sine uhyggelige øyeblikk. Den krever litt av seeren, den tar seg for eksempel godt med tid, men de som lar seg rive med vil bli belønnet. Mener nå vi.
7 bloddråper
En effektiv, dog noe generisk, survival thriller, som gjør seg severdig grunnet et interessant premiss, godt foto og flere intense og spennende scener. En film som er ute etter en enkel ting; å underholde. Noe vi mener den også i det store og hele klarer.
Stakkars Iris skal ut i naturen (nærmere bestemt Big Sur-området i California) for å besøke stedet hvor hennes lille sønn mistet livet, bare for å ble neddopet av en seriemorder som planlegger å tilbringe helgen for å torturere og ta livet av henne.
Å se en ung kjekk psykopatisk mann jakte en ung søt kvinne i naturen er ikke noe nytt, la det være filmer som Curve (2015), Alone (2020) eller See For Me (2021). Dette er også filmer som kler sin samtid.
Vi likte castingen. Både Kelsey Asbille og Finn Wittrock gjør en solid innsats som henholdsvis bytte og jeger. Og premisset fungerer også greit, at Iris må forsøke å unnslippe mens kroppen sakte, men sikkert, slutter å fungere. For dopet hun har fått har den effekten.
Filmen skaper som sagt flere spennende scener, som dog ligner litt på hverandre, en viss risiko for gjentakelse er til stede. Men de er godt skrevet og velkomponerte, med innslag av tøff grafisk vold. Så får vi heller se bort i fra at svært lite av det som skjer fremstår særlig troverdig og realistisk.
En helt grei film å snurre på en regntung tirsdag kveld :)
6 bloddråper
The Hunt ble mildt sagt hypet. En film som visstnok Donald Trump himself ønsket å stanse. Tja, kan ikke helt skjønne hvorfor. Joda, dette er svært underholdende saker, men den politiske brodden den visstnok skulle besitte mangler.
En liten gruppe fremmede, tilsynelatende tilfeldig valgt, våkner opp i ødemarka, og det tar ikke lange tiden før de innser at de blir jaktet på. Men av hvem? Og hvorfor?
Filmens første del er særlig vellykket. Volden er både morsom, uforutsigbar og vel gjennomført. Det er vrient å ikke skulle humre over den absurde brutaliteten. Og vi vil også skryte litt av Betty Gilpin i rollen som Crystal. Hun er temmelig bad ass. For det er henne vi skal følge, i hennes kamp for å avdekke hva og hvem som ligger bak dette vanviddet. Og hennes reise dit er festlig. Dessverre rekker vi ikke å bli godt nok kjent med verken henne eller de andre karakterene til å bry oss nevneverdig om hva som skjer. Men filmen har høyt tempo og pøser på med den ene spenstige scenen etter den andre. Du har det for moro til å skulle stanse å tenke over hvor dustete mye av dette er. Kjedelig er i hvert fall filmen ikke:)
Filmen skal visstnok være en sylskarp satire av det amerikanske samfunnet, og den splittelse den en gang så mektige nasjonen i dag opplever. Og filmen er unektelig politisk ladet. Men den skyter med mitraljøse. Den vil så mye, men kløner det dessverre til, og treffer sjeldent helt blink. Den er til tider litt overtydelig og i overkant stereotypisk. Den tar for seg konspirasjonsteoretikere, nett-troll, våpenlovgivning, sosialdemokratiet, innvandring, politisk korrekthet, og mye annet aktuell problematikk. Men den sparker i alle retninger, så du er tilslutt noe usikker på hva den egentlig ønsker å si. Men kanskje det er en bra greie, i disse polariserte tider?
Det viktigste er at den forsøker, hvilket er mer enn de fleste andre gjør. Og selv om den ikke treffer blink, så har den noen morsomme scener fulle av sarkasme, satire og sort humor. Vi humret godt flere ganger. Dette er en politisk og barnevennlig utgave av The Furies, med mindre gore og mer humor.
En fartsfylt og underholdende film som er vel verdt å sjekke ut, selv om hype´n nok ikke er helt fortjent.
«This aint a country, its a business»
7 bloddråper
Dette er klassikeren som virkelig banet vei for tortur porno-subsjangeren, nemlig Saw fra 2004, gjennombruddsfilmen til James Wan. En imponerende smart og kreativ horrorfilm, noe som vi ikke hadde sett før.
Vel, den fulgte jo en slags tradisjon; geniale, sadisitiske seriemordere, som på utspekulerte måter satte opp intrikate og grusomme feller for sine ofre, og hvor ofrene var brikker et større sykt spill. Tenker da på filmer som Seven (1995), Nattsvermeren (1991), Manhunter (1986), og kanskje også Die Hard 3 (1995) til en viss grad :) Gjennom mystiske koder, hints og rebuser utviklet det seg en katt og mus jakt mellom seriemorder og etterforsker. Dette var noen virkelig smarte, psykopatiske jævler, som hadde planlagt sin terror ned til minste detalj, og som i tillegg hadde en større agenda med det hele. Svært fascinerende, spennende og skremmende saker.
Saw rendyrket denne horrorformen, men fokuserte i enda større grad på selve torturen og metodene som ble brukt for å drepe ofrene. Men la det være sagt; Saw er ikke fryktelig grafisk og brutal. Oppfølgerne til Saw er betydelig verre. Men det var nå en gang Saw som banet veien for en franchise av tortur og lidelse. Saw leverer kompliserte og djevelske metoder, og som også presenterte et dilemma overfor offeret; skal man slippe fri, så man ta drøye og ofte svært smertefulle valg. Og det er vel gjennom disse dilemmaene at torturpornoen virkelig gjør seg gjeldene.
To karer, Adam og Lawrence, våkner opp i et ukjent kjellerrom, med en død mann mellom seg. De er begge lenket fra foten og inn i veggen, på hver sin side av rommet. Etter hvert som vi blir bedre kjent med dem, blir det tydelig at det ikke er tilfeldig at de er plassert her. Flere parallelle historier fortelles underveis, og hvor alle har sammenheng med hverandre. Alle de involverte er en del av Jigsaw ´s syke spill, og alt leder opp til en grand finale…
Saw har fått klassikerstatus mye på grunn av sin originale historie, og som overrasket de fleste da den kom. Jigsaw sin filosofiske agenda, om hvorfor han utsetter disse stakkarene for disse ekstreme prøvelsene, funker overraskende bra. Han har sett seg lei av utakknemlighet, skjødesløshet og syndig atferd, man må sette pris på det livet man har og gjøre det beste ut av det. Og de som ikke helt lever opp til Jigsaws standard, må virkelig gjøre seg fortjent til å leve, gjennom ekstreme prøvelser.
Ok, filmen er fra 2004, det er mye kitschy industriell estetikk, som dårlig belyste lagerrom og NIN/Marilyn Manson-aktig musikk, samt litt CSI-aktig fotografi og scener. Og skuespillet er litt tvilsomt her og der. Men! Historien funker svært bra, det er noen hissige og kreative metoder Jigsaw introduserer, og avslutningen er simpelthen legendarisk. Saw sparket i gang torturpornoen, med (til nå) 7 andre Saw-filmer, 3 Hostel-filmer, og selvsagt mange, mange andre, inspirert av Saw. De fleste av de senere Saw-filmene har kun fokusert på torturpornoen og dilemmaene til ofrene, og er ikke i nærheten av originalen. En god film trenger tross alt en god historie.
9 bloddråper
Selve faderen eller moderen til found-footage subsjangeren. Ok, så har det blitt lagd found-footage tidligere, men det var først nå det ble virkelig gøy. The Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internett ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det jo en meget god film også da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott.
Storyen er enkel, men effektiv; 3 filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort..
Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.
En klassiker innen sjangeren, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, over 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.
8 bloddråper
En solid og gjennomført skrekkthriller, og som er overraskende mørk til retro 70-talls film å være. En slags krysning av Stranger Things og Nattsvermeren.
Vi er i et lite amerikansk forstadsmiljø på midten av 70-tallet, som opplever at barn i nabolaget forsvinner på mystisk vis. Lokalsamfunnet er selvsagt preget av disse forsvinningene, og vi følger en bror og søster hvis far er voldelig og oppveksten brutal. Det tar ikke lang tid før søskenparet befinner seg midt i mysteriet som preger tettstedet, og broren en dag plutselig forsvinner…
Dette er meget solid gjennomført, og tidskoloritten fra 70-tallet er imponerende godt rekonstruert. Svært så overbevisende, og historien er engasjerende fortalt med ypperlig skuespill fra alle involverte. Noen ganske så tøffe scener med barna, og det gjør vondt å se på.
Moro å se Ethan Hawke som spiller en mildt sagt annen rolle enn han pleier. Og det funker godt! Regien er ved Scott Derrickson, som også ga oss solide Sinister, tydelig å at han og Hawke har et godt samarbeid gående.
Vi synes også de overnaturlige elementene funker godt inn i historien, og hvor mysteriet nøstes opp på tilfredsstillende vis. Vi er ikke alltid kjempefan av filmer som tyr til overnaturlige narrative grep, spesielt når premisset er såpass rotet i virkeligheten, men her funker det altså. Det er en nokså god og gjennomført historie som rulles opp, og vi lot oss underholde!
Solid produsert og regissert, og vi setter jo pris på horror filmer som det ligger litt satsing og budsjett bak. Vi er på en måte i trygge hender og får servert en gjennomført god film, og som dessuten er horror!
Med andre ord; The Black Phone kommer nok ikke til å skuffe!
7 bloddråper
Dette er på mange måter en modig film å lage. Og unødvendig vil nok mange også si. Det er kommet en hel haug med filmer om Michael Myers, dette er vel nummer 11 i rekken. Men regissør David Gordon Green gjør en god jobb. Han holder seg tro mot sjangeren og universet han beveger seg inn i og serverer et solid kapittel i sagaen om seriemorderen Michael Myers.
Vi er 40 år etter at Michael Myers traumatiserte småbyen Haddonfield, og da i sær Laurie Strodes (Jamie Lee Curtis). Han skal flyttes til et nytt fengsel, men da skjer selvfølgelig det uunngåelige: Han klarer å flykte. Og det på selveste Halloween:)
Vi har hørt flere si at dette er den beste Halloween-filmen siden Halloween II fra 1981, og vi er tilbøyelige til å være enig. Myers fremstår som beinhard og brutal, og filmen befester hans posisjon som en av sjangerens mest ikoniske råtasser. Myers harver over befolkningen i den døsige småbyen. Du mister nesten tellingen av hvor mange han hogger ned i sin jakt på det ene gjenlevende offeret fra først film, Laurie Strode. Men Laurie har ventet på dette øyeblikket. Og hun har forberedt seg godt. Jamie Lee Curtis står etter dette på podiet sammen med Linda Hamilton (Terminator) og Siguorney Weaver (Alien) når medaljene for filmverdenens tøffeste dame skal deles ut.
Greit, så kommer ikke filmen med mye nytt. Det meste av dette har vi sett før. Men det leveres med selvtillit og pondus. Og kjærlighet. Filmen flyter uanstrengt av gårde. Den har en fin og mørk stemning, og lydsporet i filmen… Ja, hva skal man si om Carpenter´s signatur-tema. Det gir oss fortsatt frysninger og vekker nostalgiske minner fra gutterommet da vi som små drittunger første gang ble introdusert til den stumme og mildt sagt bestemte Myers. Og greit, det er noen scener hvor vi gremmes over valgene Myers´ ofre foretar seg, de blir i overkant konstruerte. Men skitt au, dette er horror!
Dette er først og fremst en film for fansen. Men vi ser ikke bort i fra at den vil rekruttere nye tilhengere også. Så plukk frem Michael Myers-maska fra skuffen (med mindre du er William Shatner:)), slip kjøkkenkniven og gjør deg klar for 100 minutter med klassisk slasher-bonanza!
“He's waited for this night... he's waited for me... I've waited for him...” - Laurie Strode
7 bloddråper
It er en remake av Stephen King sin klassiker fra 1990. Store forventninger var det til denne filmen, siden mange hadde et såpass sterkt forhold til originalen. De fleste forbinder nok killer clown-konseptet fra nettopp Stephen Kings miniserien. Så hvordan skulle den nye It leve opp til forventningene? Vel, ved å rett å slett være bedre som film, og hvor klovnen er enda mer creepy.
Og det er den nye It; freshere og smoothere, mer moderne (hei, det er 2017), selvsagt vassere filmteknisk, og med en klovn som funker dritbra (strålende portrettert av Bill Skarsgård). Samtidig beholder den sjarmen, med en 80-talls nostalgi sjarm ala Stranger Things. Han ene kid’en spiller jo for øvrig en av hovedrollene i Stranger Things:) Nerdete gutter på BMX, som sykler gjennom brede gater i en amerikansk forstad, er nesten en egen 80-talls estetikk å regne. Forfulgt av bully’s, for det er aldri langt unna med bøllete karer i forstads-USA, må nerdene holde sammen, og samtidig utforske det store, skumle mysteriet som preger tettstedet.
Dermed klarer filmen å knytte fortid med nåtid, og sånn sett blidgjøre fansen, samt knytte til seg nye publikummere.
Kids’a får kjørt seg. Er det ikke herr Pennywise, så er det mobberne eller kjipe foreldre. Det er nesten som at samfunnet de lever de er like ondt som selve klovnen. Det gjelder å passe seg og passe på hverandre. Overraskende brutalt til tider, til å være en kommers film. Ikke ofte man ser unge/ungdom få en så røff behandling. Flere hissige scener. Bare introen alene, med den lille gutten som mister papirbåten, som får et rimelig ublidt møte med Pennywise.
En remake som funker godt, og som har fortjent en remake. Det er noe med dagens teknologi og moderne tilnærming til film som virkelig kan gi de gamle filmene nytt liv. It har blitt en stor suksess og oppfølgere venter. Mr. Pennywise is back!
7 bloddråper
Pennywise er tilbake, og denne gangen spares det ikke på kruttet. It Chapter Two gir deg nesten tre timer med vellaget og skrekkfylt underholdning. Greit, så er den kanskje en halvtime for lang, men her får du i hvert fall mye moro for penga!
Vi skal igjen tilbake til den lille byen Derry, hvor våre helter gjenforenes 27 år senere, slik de hadde lovet hverandre å gjøre skulle Pennywise returnere. Noe han selvfølgelig har gjort. Og herfra og ut følger vi deres kamp mot filmhistoriens kanskje mest omtalte klovn.
La oss bare slå en ting fast; dette er en fryktelig godt laget film. Filmen er visuelt upåklagelig, smart klippet sammen og med et lydspor som holder deg godt våken gjennom filmens lange spilletid. Jepp, det tar ikke mange minuttene før vi skjønner at regissør Muschietti vet hva han driver med. Den første voldsscenen vi får servert er både brutal og vond, godt hjulpet av intense lydeffekter. Herfra og ut pøser filmen på med en lang rekke skrekkfylte scener, alle kløktig orkestrert og effektivt satt sammen. Du får servert bøttevis med jump scares og en haug med skumle skapninger som kaster seg frådende mot lerretet. Blir det kanskje litt i overkant? Tja, mulig at noen av scenene nesten spenner bein på hverandre i iveren etter å skremme oss, og det risikerer å bli noe repeterende, men vi koste oss! Vi fant flere av scenene både oppfinnsomme og smånifse. Vi likte særlig godt den med Beverly og den gamle damen, scenen med alle speilene, og det lille barnet som møter Pennywise under tribunen. Creepy. Muschietti er kanskje i overkant ivrig hva gjelder bruk av CGI-effekter, men så lenge effektene er såpass vellykkede som her, så er det innafor.
Filmen får mye igjen for bruk av mer enn solide skuespillere. De guider oss trygt gjennom kaoset og klarer å knytte nødvendige bånd til seeren. For det er ingen tvil om at sjarm og nærhet er en utfordring for filmen. Vi likte særlig godt castingen av Bill Hader som Richie. Hader (SNL, Tropic Thunder, Hot Shots, m.m.) er en av de morsomste der ute, mener nå vi, og han evner å gi filmen tiltrengt comic relief. Apropos humor, så var det artig med en cameo av Peter Bogdanovich, og selveste Stephen King dukker også opp i en liten rolle. Og festlig at karakteren til James McAvoy er en populær forfatter som skriver bøker nesten alle liker, men som nesten alle misliker hvordan ender. Lurer på hvem de sikter til her, gitt:)
Filmen er som nevnt lang. It Chapter Two klokker inn på nesten 2 timer og 50 minutter, men tiden gikk overraskende fort unna. Filmen er velsnekret og inneholder såpass mange artige scener at du aldri rekker å kjede deg. Men fyll opp potetgull-bollen og vannflaska. Og husk en tur på toalettet. God film!
7 bloddråper
Et ungt par med et liten datter er i økonomiske vansker og leier ut sitt hjem til to eldre damer. Men de tilsynelatende perfekte leietagerne har en mildt sagt mørk agenda.
Denne thailandske skrekkfilmen var en positiv overraskelse. Den er ambisiøs, engasjerende og interessant. Vi likte hvordan den velger å fortelle historien fra flere vinkler, noe som beriker og løfter filmen. Den har også en kledelig tvist som fint forklarer de mange pussige handlingene og valgene som tas, og setter alle puslespillbitene bedre på plass.
Filmen varer i to timer, mulig den kunne vært kortet ned noe, men vi synes historien er såpass fengende og vi bryr oss nok om filmens karakterer til at tiden går greit unna. Skuespillet er for øvrig godt.
Filmen er løst basert, eller inspirert er kanskje en bedre formulering, på sanne hendelser, visstnok en historie om en mor som drepte sitt barn fordi stemmer ba henne ofre henne.
Filmen er ikke redd for å pøse på med overnaturlige elementer, hvilket krever at seeren er med på premissene, som jo er lettere absurde. Men filmen er også et godt drama, om det være foreldre, om savn og sorg, og ikke minst hvor langt man vil strekke seg for å redde sitt avkom.
Rett og slett en god film, som kanskje aldri blir skikkelig skummel, men som har flere scener som nok vil få noen til å både grøsse og skvette. Og så har filmen en svært følelsesladd slutt.
Dette er nok en film som nok har gått litt under radaren, men som vi mener er verdt å sjekke ut.
7 bloddråper
ROH er noe så sjeldent som en malaysisk folk horror. I filmen møter vi en mor og hennes to små barn som bor alene i skogen. De bor primitivt og enkelt. Plutselig en dag ankommer en ung jente hytta deres; sliten, møkkete og sulten. Men hva er det egentlig denne jenta vil?
Filmen er nedtonet, både hva gjelder grafiske elementer og jump scares. Den fokuserer mer på stemning og atmosfære. Den er mer mystisk enn skummel. For ROH er like fascinerende som den er forunderlig. Manuset er sparsommelig, men det som sies har tyngde. Enkle setninger fulle av symbolisme. Det blir kanskje i overkant symbolsk til tider, men vi opplevde å være både engasjerte og fascinerte av denne kryptiske historien om overnaturlige skapninger, eller krefter om du vil, som vi mennesker deler naturen med, og hvordan mennesket lar seg lure, overtale og korrumpere.
Filmen drar nytte av godt foto som maner frem både vakre og lettere uhyggelige bilder av naturen. Det er nært, skittent, men også pent. Filmen har et sakte tempo, den smyger seg frem uten de store hendelsene. Vi opplevde den aldri som kjedelig, men dette er unektelig en film for de tålmodige.
En interessant og uvanlig film vi mener er verdt en titt.
6 bloddråper
I Wrong Turn møter vi en gruppe unge (selvfølgelig) og pene (selvfølgelig) mennesker på reise gjennom West-Virginia (selvfølgelig). Her møter de en gjeng innavla og deformerte hillbillies som er ute etter en ting; menneskekjøtt. Denne amerikanske filmen er nok lettere inspirert av The Hills Have Eyes, klassisk hillbilly-horror. Hillbilliene i denne filmen får for øvrig gutta i The Hills Have Eyes til å se ut som Chippendales. Makan til degenerert gjeng skal du lete lenge etter. Filmen forsøker ikke å finne opp kruttet på nytt, den følger en gammel og trygg oppskrift, og noen ganger kan det være tilstrekkelig. Filmen kunne helt klart vært mye bedre, noen av løsningene er late og enkle, og det er ikke første gang vi har sett den amerikanske bygda blitt stigmatisert sønder og sammen. Men filmen underholder. Den er proft laget og dynket med en solid dose kommersiell amerikansk sjarm. Den er blodig, voldelig, og har et par tøffe scener med piggtråd:) Filmen har for øvrig fått flere oppfølgere, men styr unna disse! Så sett av drøye 80 minutter og bli med på tur til the Appalachians, og la horrorsjangeren vise hva som egentlig skjer høyt oppe i de dype skoger i det østlige USA. Bon appetit!
6 bloddråper
Veronica er løst basert på den sanne historien om tenåringen Estefanía Gutiérrez Lázaro, som døde i 1991 etter å ha gjennomført en seanse med ouijabrett. Hun hadde forsøkt å kontakte kjæresten til en vevvinnne, og etter seansen fikk hun kraftige anfall og hallusinasjoner. Hennes død er visstnok fortsatt et mysterie. Filmen er imidlertid ikke så opphengt i å være en presis gjenfortelling, og tar seg en rekke friheter. Naturligvis.
Unge Sandra Escacena gjør en formidabel innsats i rollen som Veronica. Hun går virkelig inn i sin karakter med alt hun har. Og det trengs, for denne demonen, i mangel på en bedre betegnelse, går ikke stille i dørene. Subtil er filmen ikke. Demonen lusker ikke stille rundt, den dukker ikke gradvis opp, men kliner nokså umiddelbart til. Voldsomme greier. Men som vanlig lurer vi på hva demonen egentlig ønsker å oppnå? Annet enn å plage og skremme små barn.
Men det er vellaget, og regissør Paco Plaza (som for øvrig også ga oss klassikeren Rec (2007)) maner frem den ene intense scenen etter den andre. Her er det nifse skygger og skumle karakterer som lusker i mørket. Nær hele tiden. Ekstra slitsomt blir det når ofrene er små barn, som fortvilet løper rundt med en ond demon i hælene. Men veldig skummelt blir det sjeldent. Ingen solide jump scares eller minneverdige grøss. Men du får en jevn strøm av smånifse hendelser.
Filmen ikke voldsom original, noe forutsigbar er den for de som kjenner subsjengeren, men den er iherdig og insisterende. Den tar aldri foten av gasspedalen. Og den klarer å engasjere samt skape en nifs og klaustrofobisk atmosfære. Litt mer sprut i manus, så kunne dette blitt riktig så bra.
Men en finfin film for tenåringer som ønsker en småskummel aften i mørket. De vil nok neppe leke rundt med et ouijabrett i nærmeste fremtid :)
6 bloddråper
Meksikanske Disappear Completely (Desaparecer por completo) er velskrevet og velspilt, uten store jump scares eller fryktelig nifse øyeblikk, men med en suggerende nerve hele veien gjennom.
Den skruppelløse fotografen Santiago oppsøker, etter tips fra politiet, ulykker, drap og andre tragiske hendelser, som han tar bilde av og selger til aviser. Hjemme har han en sympatisk kone som alltid kommer i andre rekke. Men Santiagos liv vil få en dramatisk endring etter at han sniker seg inn i en villa og tar bilde av en døende politiker.
Jepp, Santiago blir utsatt for en forbannelse av de sjeldne. Like catchy som den er brutal. Her skal sanser forsvinne og andre kroppslige funksjoner forfalle. Og når paranoiaen og frykten tar overhånd er man i stand til å gjøre det meste.
Filmen er smart bygget opp, hele tiden spennende og ikke minst engasjerende. Regissør Luis Javier Henaine tvinger oss tett på antagonisten, og vi føler virkelig at vi er med på hans mildt sagt ubehagelige reise. Et reinspikka mareritt. Og reisen er godt skildret gjennom meget solid filmatisk håndverk, la det være et svært effektivt lydbilde eller snasen kinematografi.
Mørke valg bringer en til mørke steder. Vil Santiago finne befrielse, eller er han evig fordømt?
7 bloddråper
Malefique er en effektiv og spennende grøsser om fire veldig forskjellige innsatte på en fengselcelle, og som en dag kommer over en gjemt og mystisk bok. Og denne boka skal by på noen fixe ideer!
Dette er en meget spesiell og original film, som overrasket oss positivt. En film som får mye ut av sitt premiss og omgivelser. Dessuten nokså brutal og kompromissløs, for ikke å si uforutsigbar.
Malefique er en liten lavbudsjettsfilm, hvor alt nesten foregår i den trange, deprimerende cellen. Men det er effektivt satt sammen, og filmen har en nerve hele veien. Den starter imidlertid nokså rolig, så greit å smøre seg med litt tålmodighet. Småklaustrofisk er det, og man kjenner på følelesen av å være innesperret, og ønsket om å komme seg ut. Og boka byr på mildt sagt spesielle måter å få det til på. Et slags kammerdrama som møter boka fra The Evil Dead.
Filmen er ganske så heftig med en del magiske og overnaturlige elementer i seg, men som balanserer godt med den veldig dystre virkeligheten. Spesialeffektene er noe daterte, men de funker. Og persongalleriet er det lite å si på, rimelig spesiell sammensatt gjeng som historien utspiller seg rundt.
Filmen er mørk og dyster, og som tør å kline til. Den innehar en type filmatisk selvsikkerhet som tilfører en unikhet og gjør at den skiller seg fra mye annet som er der ute. Vi var litt nysgjerrige på hvordan regissør Eric Valette skulle hale det hele i land, men vi mener filmen her gjorde flere artige valg og vendinger.
En smart liten godbit det her, som kan anbefales for dem som ønsker noe litt annerledes.
7 bloddråper
Polske The Lure er en mildt sagt original film. En artsy musikal med horrorelementer. Filmen treffer ikke blink hver gang den fyrer av, men mye av dette har du neppe sett før, og vi liker film med egenart. Dette er som om Björk skulle ha laget La den rette komme inn.
Vi følger to havfruer som får jobb som underholdere på en liten klubb i Warszawa, Polen. Deres opphold kompliseres av at den ene forelsker seg, for kjærlighet mellom menneske og havfrue har visstnok sine utfordringer.
Filmen har en tydelig og sterk visuell profil. Det meste ser virkelig bra ut, med tøffe kulisser, kul lyssetting og stødig kamerarbeid. Og det hele akkompagneres av kledelig og fengende diskomusikk. Og synkronisert dans. Det er kitchy og catchy. Ekstra skryt til regissør Agnieszka Smoczynska som håndterer denne perverse og drømmeaktige kjærlighetshistorien med kraft, kjærlighet og entusiasme.
Filmen lider dessverre av litt tempoproblemer og mister noe av intensiteten og engasjementet halvveis. Og du kommer aldri skikkelig innpå karakterene og dermed kjærlighetshistorien som er filmens midtpunkt. Men filmen kompenserer med å servere fascinerende og absurd galskap det er vanskelig å ikke la seg underholde av. Filmen er ikke spesielt skummelt, men noen artige og grafiske scener venter. For disse havfruene er ikke så uskyldige som de kan gi uttrykk for.
7 bloddråper
Deliver Us from Evil er en underholdende og velsmurt horror film om noen purker i et regntungt New York, som etterforsker mystiske og uforklarlige hendelser som herjer nabolagene i Bronx. Demoniske krefter er i sving og en prest med ekspertise innen eksorsime settes inn i kampen.
Kombinasjonen av hardkokt purke-realisme og overnaturlige mystiske hendelser, er en ganske så artig mix. Det blir litt sånn Training Day møter Exorsisten. Og horrorfilm plassert i et realistisk, urbant rufsete miljø, er noe som ikke skjer så ofte, og som vi derfor setter pris på. Som så mange av de demoniske filmene er Deliver Us from Evil også inspirert av sanne hendelser, og er basert på en bok nedtegnet av den pensjonerte politimannen og demonologen (!) Ralph Sarchie, og hans opplevelser med det ugudelige. Gir selvsagt det hele litt ekstra edge og uhygge, ikke minst god PR:)
Filmen har også en solid cast, deriblant Eric Bana som sjeldent skuffer. Heller ikke her, i det som er hans første horror-film. Regien er ved Scott Derrickson som har gitt oss filmer som Sinister, The Exorcism of Emily Rose og Doctor Strange. En regissør som ikke er ukjent med horror altså, og som kan lage film som fenger.
Utover det noe originale, urbane rammeverket, følger filmen et temmelig velkjent spor, og vi kan nok si at filmen således bringer lite nytt til demon-bordet. Spenningen og horror’en som etter hvert utspiller seg er nokså konvensjonelle saker, og helt skummelt blir det kanskje ikke.
Men vi lot oss underholde; dette er en helproff produksjon, skuespillerne leverer og historien er engasjerende nok til at man vil sitte gjennom hele filmen. Estetisk har filmen en mørk og regntung tone tvers gjennom, på grensen til det karikerte. Men siden den dystre stilen og looken er så gjennomgående og insisterende, så tilfører det faktisk en overbevisende atmosfærisk effekt som tjener historien.
Ingen klassiker, men absolutt verdt å sjekke ut, hvis man er hypp på en trygg og god rysare. Bring out the popcorn!
6 bloddråper
Vikingulven er en vellaget, men kanskje litt trygg, ungdomsfilm, inspirert av de fleste varulvfilmer som er der ute, ref American Werewolf in London og Gingersnaps. Mye godt håndverk her; bra foto og flotte bilder av norsk natur, plassert i en typisk nordic noir miljø i en liten landsbygd i Telemark. Dette kunne vært en skikkelig god film, hadde den bare våget mer.
Vi møter en nyinnflyttet familie til Nybo i Telemark, hvis mor har fått ny jobb i politiet. Tenåringsdatteren, Thale, har utfordringer med å tilpasse seg sin nye hverdag, og etter en ungdomsfest blir hun vitne til et brutalt angrep. Videre starter jakten på denne mystiske skapningen som ganske raskt blir hovedmistenkt i saken.
Vikingulven er en sjarmerende film, som skal ha for å lage en effektbasert, samtidig melankolsk varulvfilm. Spesialeffektene overbeviser, og vi ønsker å gi særlig skryt til transformasjonen som finner sted i bussen. Filmen inneholde det meste av klassiske varulvelementer, i tillegg til svært velkjente horrortriks for å skape spenning og uhygge. Vi skulle dog ønske at filmen tok en mer vågal kurs; enten gjøre den mørkere og nifsere, eller innføre mer humor. Det er fullt mulig å harselere både med subsjangeren (og ikke minst ulvefrykten). Vi opplevde at filmen ikke helt traff med sitt uttrykk, da den ga inntrykk av å være en seriøs coming-of-age ungdomsfilm, samtidig som den skulle være spenningsdrevet jaktfilm på denne mystiske ulven. Det ble litt stivbeint, konstruert og mindre fokusert. Og litt for safe. Uansett, det er gøy med slike definerte sjangerfilmer, og nokså uvant i norsk målestokk da vi ikke har sett varulven noe særlig her til lands.
Mange referanser til tidligere horror, visstnok særlig Jaws, og ikke minst varulv-subsjangeren. Så hyggelig med slik entusiasme og filmatiske nikk til sine forgjengere. Positivt også at det var, ja, skal vi si to kvinnelige hovedroller, henholdsvis mor og datter, og sånn sett skiller seg fra de andre varulvfilmer. Særlig Liv Mjönes, som spiller moren, gjøre en svært god innsats. Dessuten må vi berømme filmens noe kompromissløse ending, det blir nokså hissig og filmen tør å kline til. Så til å være en ungdomsgrøsser, så blir det rimelig voldsomt og dramatisk når filmen nærmer seg sin finale.
Oppsummert er dette en solid gjennomført film. Det ser riktig så bra ut. Greit, så er det mye som er velkjent her, samtidig som filmen kanskje primært er rettet mot et yngre publikum. Vi digger at det kan lages slike filmer her i Norge, og håper at publikum fikk enda mer lyst til å se norsk skrekk:)
6 bloddråper
Hellhole er et vellaget og stilsikkert mareritt som klarer å skape sin egen identitet i en nokså regeltro subsjanger.
Vi følger en politimann som skal gå undercover som en prest ved et isolert, nedslitt og mildt sagt dedikert kloster. Flere unge kvinner har forsvunnet den siste tiden, og klosteret mistenkes for å ha noe med dette å gjøre.
Filmen har et velkomponert og tøft uttrykk. Den er møkkete og mørk, og nesten insisterende intens og ulmende. Samtidig kan dette oppleves som noe monotomt, å tilbringe 90 minutter omringet av grå vegger, blafrende stearinlys og kornete filter. Ikke så mye variasjon å hente. Men filmen kjenner samtidig sin besøkelsestid, og klarer, særlig mot slutten, å hente seg inn og holde på interessen. For det skjer endel festlige ting på veien. Her får du blant annet litt kannibalisme, ok doser med blod og tortur, og et par artige tvister. Dialogene funker, skuespillet likeså, og historien er enkel, men effektv. Spesialeffektene er også solide.
Filmen kunne fort falt i endel klisjeer, men den klarer å styre unna de fleste, samt ha en slutt det står litt respekt av. Det skikkelig tøft, både visuelt og tematisk. Et artig gjensyn med polsk horror, et land som tidligere har gitt oss underholdende filmer som Demon og The Lure.
6 bloddråper
Nok en storsatsing fra Netflix; en gotisk preget horrorfilm om et militærakademi på 1800-tallet som opplever at en av sine kadetter har dødd på mystisk vis. Etterforskeren Landor (Christian Bale) blir satt på saken, og han får hjelp av en av de andre kadettene, som er ingen ringere enn Edgar Allan Poe (Harry Melling). Sammen forsøker de å komme til bunns i mysteriet, et mysterium som vil ta noen ganske så uante vendinger.
Å plassere historien tilbake i eldre tid tilfører et forhøyet ambisjonsnivå med tanke på scenografi og filmatisk uttrykk, og som vi vet å sette pris på. Mye som funker hva angår setting, skuespill, foto og stemning. Filmen fremstår gjennomført stilistisk, har troverdig tidskoloritt tvers gjennom og miljøskildringen er upåklagelig. For ikke å snakke om samspillet mellom Bale og Melling som innehar interessant dynamikk og god kjemi seg imellom.
Vi ble noe skuffet over historien, etter hvert som mysteriet skulle nøstes opp. Det kunne synes noe konstruert og i overkant basert på pussige tilfeldigheter for at det hele skulle gå opp. Men dette er tross alt en proff og solid film, i konvensjonell og tradisjonell forstand. Regien er av Scott Cooper, en dyktig regissør som tidligere har laget anerkjente filmer som blant annet Crazy Heart og Hostiles. Du vet liksom at du får servert kvalitet når du ser en av hans filmer. Muligens litt trygt denne gangen, og vi hadde håpet filmen kanskje tok noen sjanser og klinte til mer.
Ok, slik tradisjonell klassisk stil funker som regel bra i periode-filmer, og sånn sett føyer filmen seg greit i rekken. Det er en klassisk stil og form på det hele, og vi må si at selv om filmspråket var bittelitt semi-traust, så hadde den en underliggende nerve som engasjerte og underholdte. Stilen kler dette vinterlige og mørke filmatiske landskapet, og det var hele tiden pent å se på. Den forholdsvis lange spilletiden føltes med andre ord ikke så lang.
En mørk og gotisk inspirert sak, ispedd dystre og makabre elementer, som opplevdes mer som et en murder-mystery enn horror. Men for de som setter pris på stemningsfull og klassisk uhygge-spenning, så leverer den varene på godkjent vis.
6 bloddråper
1922 er basert på Stephen King sin roman av samme navn. Og dette er en jevnt over nokså vellykket versjon av King sin historie om mord og grådighet. Vi fant i hvert fall filmen både vellaget og underholdende.
Vi befinner oss i USA og året er (selvfølgelig) 1922. Den hardtarbeidende gårdsbrukeren Wilfred får utfordringer da hans kone ønsker å selge deler av deres eiendom (som hun har arvet av sin far) for å starte et nytt liv i byen. Deres tenåringssønn ønsker heller ikke å forlate gården, og de bestemmer seg for å finne en permanent løsning på problemet.
Filmen bringer kanskje ikke så mye nytt til bordet, men dette er en mer enn solid produksjon. Filmen oppleves kanskje i overkant "trygg", uten store overraskelser eller temposkifter. Men historien om skyld og anger er godt fortalt, manuset er effektivt og økonomisk og filmen har et fint driv. Skuespillerne leverer, særlig Thomas Jane gjør seg minneverdig i rollen som den på grensen til komisk maskuline gårdsbrukeren Wilfred, hvis undergang bevitnes i nesten sakte film. Men også selve produksjonen har god kvalitet. Det meste ser og føles bra ut. Vi synes regissør og anusforfatter Zak Hilditch har levert en engasjerende skildring av hvordan skyldfølelse kan spise deg opp innvendig, og hvordan fatale valg kan få fatale konsekvenser.
6 bloddråper
Day Shift er en fjærlett og underholdende vampyrfilm, som er like overfladisk og glatt som den er velsmurt og vellaget.
Jamie Fox spiller Bud, en hardtarbeidende familiefar hvis inntektskilde er å ta livet av vampyrer for deretter å selge hoggtennene. Vi følger hans kamp for å skrape sammen nok penger slik at moren til hans barn ikke trenger å flytte til sin familie i Florida.
Netflix bør være takknemlig for at de fikk med den mer enn solide Jamie Foxx på laget, og rundt seg har han både kapable skuespillere og karismatiske kjendiser. Flere av dialogene og karakterene er dog klisjefylte, men mye reddes av skuespillernes gode kjemi og filmens sjarmerende og uanstrengte tilstedeværelse. Day Shift serverer bøttevis med heftig action og heseblesende kampscener. Filmen er til tider svært så festlig å se på. De snaue to timene føk unna. Jepp, filmen virker å krysse av de fleste boksene i Netflix sine velfungerende algoritmer.
Filmen er NESTEN så underholdende at man ser forbi hvor slapp historien er. Vi blir kastet inn i en verden hvor vampyrer bor blant oss og hvor en måte å tjene penger på å er å skaffe og selge deres hoggtenner. Vi får ikke særlig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er blitt. Og vi blir heller ikke særlig kjent med sentrale karakterer i filmen, la det være Dave Franco sin karakter Seth, eller Fox sin protagonist Audrey San Fernando, spilt av Karla Souza. Så særlig engasjerende blir det derfor aldri.
Day Shift serverer mye staffasje og lite innhold. Men greit, filmen skal vel bare servere lettbeint underholdning, noe den også lykkes svært godt med.
7 bloddråper
Nok et artig bidrag til denne stadig voksende franchisen, et univers vi tydeligvis aldri går lei av. Et overdrevet, møkkete og ultravoldelig hillbilly-univers, som Motorsagmassakren fra 1974 satte standarden for. Litt morsomt at den originale faktisk ikke var SÅ grafisk, men antydet mer enn den viste i detalj, som sammen med et effektivt lydspor, ga oss opplevelsen av å ha sett noe helt forferdelig. Vel, oppfølgerne som kom utover 2000-tallet, valgte den litt mer enkle, og grafiske fremgangsmåten, og som dette siste bidraget tar til nye høyder. Her er det ikke mange som slipper unna Leatherface’s fryktede motorsag, og kroppsdeler flyr formelig veggimellom.
Vi spoler nesten 50 år (!) frem i tid og vi møter enn gjeng idealistiske, entrepenør- hipstere har kjøpt seg inn i den forlatte byen Harlow ute på bygda i USA, med håp om å sette opp nye, moderne sjapper i klassisk hipsterånd. Hva med et rustikk-brunsjsted, en obskur tegneseriesjappe, eller en feinschmecker cocktailbar? Stedet har kjempepotensiale. Vel, en viss Leatherface er kanskje ikke sånn kjempepositiv til dette lettere absurde hipster-prosjektet…
Motorsagmassakren-universet har liksom tillatelse til å skildre den mest brutale og stumpe volden som eksisterer på film om dagen; vi blir på en måte ikke brydd og støtt som når vi ser filmer som gjerne hører innunder subsjangeren Disturbing. Nei, det er vel noe mer «tegneserie» over det som skjer i dette fryktelige hillybilly-miljøet, som gir det en type letthet, selv om det er aldri så grovt og hissig. Ikke minst er det meget godt laget, kvalmende godt, kan vi nesten si, når saga borer seg inn i de ulike kroppsdelene til stakkarene. Ikke digg.
Regien er ved David Blue Garcia som tok over etter at Ryan og Andy Tohill, etter én uke inn i filmingen, forlot produksjonen grunnet kreative uenigheter. Etter at den var ferdig, var testvisningene av filmen også så dårlige at kino-premiere ble skrinlangt, og filmen solgt til Netflix. Med andre ord; mye som talte i mot at denne skulle funke, men vi syntes likevel den leverte varene! Enkel underholdning, effektiv, vellaget og tro mot forgjengerne. Skal kanskje ikke ha de høyeste forventninger, men hvem har egentlig det med tanke på at dette er 9ende film i rekken? Vi vet jo liksom hva vi går til! :)
Uansett; morsomt med premisset med de unge hipsterne, som vil starte diverse kaffebarer, kunstsjapper, og annen nisje’te næring i dette svært ugjestmilde miljøet. Vi snakker gentrifisering gone terribly wrong!
Vi stusset kanskje litt over alderen til Leatherface, som nå kanskje er godt inn i 80 åra, hvis vi skal følge tidslinjen her. Åpenbart at han holder seg svært godt! Samme gjelder for så vidt Michael Myers i Halloween, spreke karer dette her, tydelig at det å være psykopatisk, massemorder holder en evig ung.
Morsomt, brutalt, herlig overdrevet og underholdene, akkurat som vi ønsker det når vi setter på en Motorsagmassaker’n-film.
7 bloddråper
La den rette komme inn fra 2008 er regissert av Thomas Alfredson. Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som gjør at denne filmen er noen hakk over de fleste av sine kollegaer i subsjangeren. Filmen fikk en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.
Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer.
Dette er en snill skrekkfilm. Den er mer drama enn skrekk, og kan sees uten frykt for mareritt eller andre traumer. Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night. Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:)
8 bloddråper
En typisk tenårings-slasher, som selv om den foregår i nåtid, inneholder en god dose 80-talls nostalgi. Mye retro-sjarm musikkmessig, miljømessig og handlingsmessig, men hvor utstrakt mobilbruk og et mer tidsriktig skildret mangfold, plasserer filmen i vår tid.
Vi følger tenåringsjenta Makani Young, som ved siden av å slite med noe som har hendt i fortiden, forsøker å leve et normalt liv med sin bestemor i en små by i Nebraska. Det skal bli alt annet enn normalt etter hvert som en maskert morder er løs i byen, med utvalgte elever på sin drapsliste.
Makani og hennes venner må forsøke å avsløre identiteten til morderen før de selv blir ofre.
Vi synes filmen lykkes bra med å kombinere nostalgi med det moderne, og i tillegg til å se veldig bra ut, er det nokså underholdende saker også. Filmen har et godt premiss, en solid cast og flere velkomponerte drap. Jepp, skaperne vet åpenbart å lage effektiv slasher-underholdning.
Problemet er at handlingens struktur og premiss svekkes utover filmen, og det blir noe tynt etter hvert som filmen skal få sin store finale. Det er småambisiøse narrativer som bygges opp, med protagonistens perspektiv og bakgrunn på den ene siden, og antagonistens agenda og motiv på den andre. Men løsningene står ikke i stil med oppbyggingen, men kjennes lettvint og noe uinspirert.
Ok, med fare for å bli for streng, som underholdene slasher-flick er dette greit nok godkjent, og produksjonsmessig temmelig udiskutabelt og solid gjennomført. En slags oppdatert tenårings-slasher, kan vi kanskje si.
6 bloddråper
No One Gets Out Alive er vellaget og spennende, med en engasjerende historie og en antagonist du virkelig bryr deg om.
Immigranten Ambar har kommet seg til et kjølig og hjerterått Cleveland i jakten på den amerikanske drømmen. Med lite penger på seg, finner hun etterhvert husrom i et gammelt og slitent pensjonat. Et sted man sjekker inn og som hun vil oppdage at det er vanskelig å sjekke ut fra...
Ambars bakgrunn og situasjon gjør filmen mer relevant enn de fleste av sine sjangerfrender. Og filmen er sterkest der den klarer å skildre Ambar sin slitsomme og fortvilte tilværelse, og de mørke og mystiske krefter som ønsker å utnytte Ambars sårbahet. De onde kreftene i filmen kan således fint symbolisere noe mer virkelig og ekte som bor i altfor mange av oss mennesker.
Filmen er en påminnelse om hvor tilfeldig alt er, hvor priviligert de fleste av oss er. Uten at vi nok virkelig setter pris på det, men istedet føler oss berettiget til alt og gjerne enda mer.
Skuespillet er mer enn godkjent, men særlig Cristina Rodlo overbeviser i rollen som Ambar. Hun formidler en rolle vi virkelig bryr oss om, og hennes situasjon og skjebne er vond å bevitne.
Filmen mister noe av sin nerve og mystikk halvveis ut, da de overnaturlige og drømmeaktige elementene begynner å ta litt mye plass. Det er alltid vrient å finne den rette balansen i slike filmer, og vi opplevde at regissør Santiago Menghini dessverre ble et snev for ivrig i å vektlegge, og vise frem, de overnaturlige kreftene. Konsekvensen kan bli at seeren får følelsen av at alt potensielt kan skje i slike scener, og da går det noe utover spenningen i handlingen, synes vi. Og filmen etterlater noen løse tråder og ubesvarte spørsmål.
Vel, vi skal ikke bli for kritiske.
For dette er en solid produksjon, du merker fort at det er dyktige folk som står bak filmen. Alt ser meget bra ut, enten det er smart og effektiv bruk av lys og skygger, la det være i huset, mørke bakgater eller tomme t-banevogner, med gufne vesener som lurker i bakgrunnen, hele tiden sett fra karakterens Ambars perspektiv. Vi blir introdusert for noen ganske hissige og interessante karakterer også. Dessuten er filmen tidvis nokså slem og tør å kline til, som gjør at denne filmen inneholder det meste i horrorsammenheng. De leker ikke horror, skaperne her, for å si det sånn! :) Så filmen oppleves nokså helstøpt, selv om det innimellom ble i overkant overnaturlig.
7 bloddråper
Netflix sin store skrekk-satsing av 2021 er intet mindre enn en trilogi basert på en populær skrekk-bokserie for ungdommer som utkom på 90-tallet. Med en nesten 6 timers sammenhengende historie spunnet over 3 tidsperioder er dette temmelig ambisiøse saker. Litt av en utfordring å få det til å henge sammen, skulle man tro.
Lykkes de? Ja, det synes vi!
For dette er underholdende og morsomme saker; det er lettbeint, actionfylt og passe tullete, med en gjeng ungdommer i sentrum som skal forsøke å løse et skummelt mysterium og hamle opp med overnaturlige krefter.
Handlingen starter i 1994 i en fiktiv amerikansk by som heter Shadyside. Shadyside har, som navnet antyder, vært preget av mye drap og kriminalitet opp gjennom historien, sammenlignet med den mer vellykkede nabobyen med det passende navnet Sunnyside, hvor selvsagt de rike bor. Det foregår bitter rivalisering mellom disse byer, nesten som en klassekamp.
Vi møter Deena og broren som bor i Shadyside og deres to tenåringsvenner. Etter en sørgemarkering for et grusomt massedrap på et kjøpesenter i Shadyside, vikler tenåringene seg inn litt av et mysterium, hvor Deena’s store forelskelse, tenåringsjenta Sam, kommer til å spille en sentral rolle.
Det er mye historie som skal fortelles her, og som brettes utover tre filmer og tre tidsperioder. For når første filmen befinner seg på 90-tallet, spoler man ca 20 år tilbake i film nummer to, for deretter å hoppe over 300 år (!) tilbake til 1666 i siste installasjon. Vi er i utgangspunktet ikke særlig fan av å hoppe så mye bakover i tid for å få lange bakgrunnsforklaringer på noe vi allerede vet skal komme til å skje. Men her synes vi det funker, da det er et mysterium som skal rulles opp, med mange ubesvarte spørsmål, og at filmene derfor funker bra isolert sett (dog må de sees i riktig rekkefølge og i sammenheng:) )
Dessuten er det morsomt med de distinkt forskjellige tidsperiodene da det innebærer veldig ulike stiler, visuelt sett og at filmene er plassert i tre ulike miljøer, henholdsvis by, sommerleir og gammel landsby. I de to første filmene har de også klint til med mye tidsriktig musikk som selvsagt er veldig morsomt gjenhør. Må ha kostet noen kroner å få all den musikken på plass!
I og med at det er mye handling, skal det godt gjøres å få alt til å henge like bra sammen. Enkelte ganger stusset vi litt på vendingene, at innimellom ble ting litt hastig forklart, eller at det ble tatt noen narrative snarveier for enten dramatisk effekt, eller for å få historien til å gå opp. Men dette er pirk; alt i alt synes vi de dro det fint i land, og at det ble en god og tilfredsstillende slutt på dette lange omfattende mysteriet.
Filmene er stappfull av referanser til filmer som Friday the 13th, Halloween, Scream, Carrie, A Nightmare on Elm Street, The Goonies og mange, mange flere. Og siste film i trilogien (Fear Street: 1666) er mer som folk horror å regne, hvor tankene går til filmer som The Witch og Apostle. Med andre ord bør det være noe for enhver smak her!
Filmene byr på interessante og engasjerende karakterer som vi bryr oss om, godt hjulpet av dyktig skuespill fra alle parter. Vi tror det relativt unge skuespillerensemblet kommer til å ha en god karriere foran seg, for her synes vi de overbeviste stort. Må særlig fremheve imponerende innsats av Kiana Medeira i rollen som Deena, som portretter en sterk rolle som vi tror på.
Selv om disse filmene har stor kommersiell appell og har som ønske å treffe bredt, så er det forbausende voldelig til tider. De tør å kline til og er en endel blodigere enn de slasher-filmene vi vokste opp med, for å si det sånn. For eksempel er film nummer 2 (Fear Street: 1978) en svært brutal og nostalgisk nikk til filmer som Friday 13th, Sleepaway Camp og Burning. Her er dødstallene like høye som ofrene er unge.
Oppsummert er Fear Street-trilogien en meget overbevisende produksjon. Det både ser og høres bra ut, og selv om det er mye nostalgi, så er det moderne og tidsriktig skrudd sammen. Kult med kvinnelig regissør, og særlig imponerende ettersom Leigh Janiak har kun én tidligere spillefilm på sin CV. Men den er til gjengjeld vel verdt en titt; Honeymoon.
7 bloddråper
De fleste dyr er blitt demonisert i skrekkfilm-sjangeren. Og i Svermen er det de skumle gresshoppernes tur! Men er det egentlig så veldig skummelt da? Tja, enkeltvis er de nokså uskyldige, men er de mange nok kan de bli temmelig kjipe!
Og det er nettopp det denne franske rysaren har som utgangspunkt; en enslig mor som driver en lite innbringende gresshoppe-farm, men som ved en tilfeldighet oppdager at blod fungerer som steroider for dem. En forretningshemmelighet hun gjør alt for å skjule, noe som skal vise seg å bli skjebnesvangert.
Enkelt og effektivt premiss, og det funker langt på vei, takket være solid håndverk og godt skuespill. Dessuten er det mye heftig og overbevisende drama som utspiller seg mellom barna, moren og de rundt henne, og som eskalerer i takt med morens desperate søken etter mer “mat” for sine gresshopper. Det går hardt for seg.
Ok, så blir det kanskje ikke veldig skummelt, selv om vi har lest og hørt om ødeleggende gresshoppesvermer før (tross alt en av Bibelens store landeplager). Men det er noe med selve gresshoppen som muligens ikke instinktivt fremstår som særlig skummelt.
Vel, Svermen gjør hvertfall et ærlig forsøk på å skape horror ut av denne skapningen, som dessuten er en adskillig hissigere variant enn de søte sirissene vi har i hagen om sensommeren :) Og vi tror det vanskelig kan gjøres noe særlig bedre hvis man skal lage en skummel film om gresshopper.
Debutfilm til Just Philippot, som sånn sett imponerer, for gjennomføringen er det rett og slett lite å si på.
6 bloddråper
Red Dot er en overraskende spennende og effektiv film om et gravid kjærestepar som på tur i ødemarka opplever å bli jaktet på. Er du på utkikk etter nervepirrende survival horror, så kan du gjøre fryktelig mye dårligere enn dette!
Særlig første halvdel er særlig vellykket. Filmen drar nytte av herlig foto, godt skuespill og en rekke velkomponerte og adrenalin-fylte scener. Det er sjeldent intenst. Jepp, dette paret får virkelig kjørt seg. Filmen snubler kanskje bittelitt mot slutten, men ikke nok til at vi likte hvordan det hele ble nøstet opp. Vi er generelt tilhengere av manusforfattere som forsøker å gjøre det som skjer del av en større historie, hvilket gir handlingene mer mening og antagonisten en dypere hensikt. Motiv er viktig.
Filmen finner ikke opp kruttet på ny. Den har et enkelt og velkjent premiss. I likhet med flere av sine venner i subsjangeren så løper den også en risiko for at all katt og mus-leken kan fremstå noe monoton og repetitiv. Red Dot er heldigvis veldig godt laget og smart skrudd sammen, og den klarer å holde et godt grep nær hele veien gjennom. Og som allerede påpekt gir den en verdig slutt på all galskapen.
6 bloddråper
En effektiv og underholdende italiensk grøsser, og som er nettopp det tittelen sier; en veldig klassisk grøsserhistorie:) Her er det referanser til mye; Cabin in the Woods, Cabin Fever, Midsommar, The Wicker Man, Scream, osv, osv. Italienere har jo en voldsom grøssertradisjon, så dette er noe de absolutt kan. Og dette fungerer som slags hyllest til det meste, og mer presist grøsserfilmer av den mer hissige og mørke sorten. For filmen er virkelig ikke redd for å kline til og skildre temmelig vonde og grafiske scener. Deriblant en grov versjon av Misery’s grusomme scene hvor et visst par ankler får et heller ublidt møte med en klubbe.. Au, au, au...
En gjeng car-pool’ere på vei til Sør-Italia og stemningen er tilsynelatende munter og lystig. Vel, hyggen får en brå idet bilen skrenser utenfor og de kræsjer inn i tre. Når de omsider våkner opp, oppdager de at de er dypt inne i skogen, langt unna folk. Veien de kom fra er helt borte. Hva har skjedd, hvor er de, og hvem bor i det super-creepy huset der borte?
Klassisk set-up, i god grøsser forstand selvsagt.
Selv om det ble gjort noen effektive forsøk på å bli kjent med karakterene, så rakk vi vel aldri å engasjere oss så veldig i dem. Til det gikk det for kjapt til gjengen ble kastet ut i marerittet de utsettes for. Men det gjorde liksom ikke noe, for skuespillet satt såpass bra, omstendighetene var såpass intense og absurde, og den kvinnelige protagonisten var såpass overbevisende i sin fremtoning. Forøvrig samme kvinnen som spilte hovedrolle i den forrykende fransk-belgiske Revenge fra 2017, Matilda Anna Ingrid Lutz. Hun vet å portrettere kvinner i voldsom nød, men som også kan kick’e ass! :)
Dessuten var filmen svært vellaget; flott scenografi og foto, gode oppbygde scener, mye nerve og intensitet, og innimellom littegrann skummelt. For selv om det er mange gjenkjennbare elementer her (på grensen til det parodiske), noen narrative snarveier, så synes vi at filmen likevel lykkes med å ha nok egenart til å formidle en spenning og stemning ute i skogen. Og så har den en twist, og som vi syntes funket godt nok. Plausibelt og realistisk? Neppe. Men det er uansett noe prisverdig med filmer som forsøker å overraske og som har en gjennomtenkt idé og tanke bak sin historie. Så det synes vi fortjener en tommel opp :)
En fornøyelig italiensk go’ bit som overrasket oss positivt. PS; husk å fortsette å se når rulleteksten kommer :)
7 bloddråper
Blood Red Sky er et blodig og actionfylt kapringsdrama i 10 000 meters høyde med slemme terrorister og blodtørstige vampyrer. En skikkelig popcorn-film som er akkurat det den gir uttrykk for; lettbeint underholdning som best nytes sammen med et par kald pils og en stor pose Mexican Fiesta.
Et fly på vei til New York blir kapret av islamistiske terrorister. Ombord på flyet befinner seg en syk mor og hennes lille gutt. Morens mystiske sykdom skal imidlertid vise seg å gi kaprerne, og for øvrig alle ombord, uante utfordringer.
Dette er From Dusk Till Dawn møter Snakes on a Plane. En slags grøsserversjon av Air Force One med Harrison Ford. For blander man inn overnaturlige vesener, ja, da har slike thrillere en tendens til å tippe over i grøssersjangeren.
Det er lite å si på den tekniske gjennomføringen. Det er intenst og nervepirrende, og oppskriftsmessig utført med de elementer som gjerne preger en slik skildret konflikt. Samtidig oppleves særlig siste del av filmen noe oppskriftsmessig og "safe". Her tar actionsekvensene fullstendig overhånd, og filmens siste del er en hektisk katt og mus lek. Men mange liker jo slikt:)
I tillegg til konflikten ombord får relasjonen mellom mor og sønn mye spilletid, samt bakgrunnen for mors sykdom. Og det er dette som gjør at filmen skiller seg litt ut av kapringsthrillere, for ikke å snakke om vampyrsjangeren, og som tilfører en sterkere dramatisk nerve. Forsåvidt et godt narrativt grep og som også gjør at vi engasjerer oss mer i historien og karakterene. Utfordringen med slik utbrodering er kanskje at spilletiden blir i overkant lang, over 2 timer er vel mye i horrorsammenheng.
Vel, dette er likevel underholdene saker, som nok vil tilfredsstille mange som er på utkikk etter noe adrenalinfylt og ukomplisert å se en fredagskveld:)
6 bloddråper
The Block Island Sound er en svært vellykket lavbudsjettsfilm med ambisjoner. En spennende og fascinerende film om sorg og paranoia. Ispedd klimatematikk og konspirasjonsteorier.
Regissørbrødrene MacManus, som også har skrevet manuset, maner frem en uhyggelig stemning som gjør at filmen ulmer fra nær første scene. Og filmens tette og intense atmosfære er også en av dens store styrker. Sammen med et sjeldent godt lydbilde. Tankene gikk flere ganger til Denis Villeneuve's Arrival, og det er et kompliment:)
Filmen er også visuelt upåklagelig. Skuespillet er godkjent, og den pittoreske og døsige kystbyen gir fine rammer for en engasjerende historie som maktet å holde vår interesse hele veien inn. Er det overnaturlige elementer som ligger og lurer i mørket, eller er det et sykt menneskesinn som tar oss med på en vill ferd? Uansett er det en god skildring av en lidende mann i fritt fall. Mysteriet brødrene McManus serverer har for øvrig endel likhetstrekk med universet til kompisene Moorhead og Benson (Resolution, The Endless, Synchronic, m.m.) Også det et kompliment:)
Rett og slett en meget positiv overraskelse og en film vel verdt en titt!
7 bloddråper
Lamberto Bavas store kommersielle suksess, og en aldri så liten italiensk horror klassiker.
En gjeng tilfeldig sammensatt gruppe mennesker har blitt invitert på kino, til en visning av en mystisk skrekkfilm. Denne filmen kommer til å få uante konsekvenser for de fremmøte publikummere.
Nå er vel ikke dette strengt tatt giallo, da zombie-demoner ikke har noe særlig der å gjøre, men filmen inneholder likevel en del filmatiske kjennetegn som preger nevnte subsjanger; kreativ fargebruk og lyssetting, estetisk interiør og stilisert scenografi, førsteperson bilder av personer som holder opp en kniv klar til hugg, dramatiske nærbilder, grafisk og til tider vulgær og spekulativ vold, eksplisitte seksuelt ladede scener, nakenhet, kvinner i nød, etc.
At giallo elementene synes tydelig er nok ikke tilfeldig; regissør Lamberto Bava er sønn av selveste gudfaren innen italiensk horror, Mario Bava, og dessuten er det giallo eksperten Dario Argento som har produsert denne, og som har samarbeidet med Bava Jr. i flere av sine produksjoner tidligere. Og så er det ekstremt 80-talls da, med et slags kitchy, lekent og skamløst uttrykk,og selv om handlingen er lagt til Berlin, snakker alle selvfølgelig italiensk. Filmen har kanskje et noe B-preg og er raus med logiske brister, fjollete karakterer, og dustete reaksjoner og handlingsmønstre. Skuespillet er vel heller ikke spesielt minneverdig, og ingen bidrar nevneverdig til å løfte filmen ytterligere, for å si det slik.
Samma det, mon tro om kravet til troverdighet ikke var like nøye når det gjaldt horror på 80-tallet, og at standarden er hevet noen hakk siden den gang! :)
Det er likevel mye som er moro med den filmen her, og vi må si at de gory elementene, som det forsåvidt er mye av, faktisk ser overraskende bra ut. Det minner oss om at praktiske effekter ofte er gøyere, og noen ganger bedre enn mye av de dataanimerte greiene vi har idag. Musikken er også upåklagelig, herlig 80-talls, og inneholder også flere originallåter fra datidens rockestjerner. Må trekke frem scenen med den kokainsniffende punke-gjengen, som i bil cruiser rundt i Berlins gater, akkopagnert av Billy Idols White Wedding. Tøffe saker! :) Premisset er også små-morsomt, pga. meta elementet med “filmen-i-filmen-konseptet”, og som vi tenker er litt fiffig og kreativt kokt sammen. Særlig med tanke på at dette er nokså gammel film. Og til slutt; veldig moro å se Berlin på 80-tallet, like før murens fall. Det gir selvsagt en ekstra, historisk dimensjon og alltid gøy å se slike samtidsbilder siden det er en del scener som er skutt utendørs.
Så, oppsummert kan vi vel si at er man klar for en real italiensk horror-fest er det bare å sette på Dèmoni!
6 bloddråper
Velkommen til en nifs og spennende reise inn i de skumle svenske skoger. Dette er The Blair Witch Project møter Midsommar. En film om maskulinitet, sårbarhet og skyldfølelse.
Fire britiske kompiser er på telttur i Nord-Sverige. Da de bestemmer seg for å ta en snarvei for å spare tid, går de seg bort i den store skogen, samtidig som de oppdager at de blir forfulgt av noe eller noen.
The Ritual er en frustrerende film. Den kunne vært så innmari bra, men så snubler den når det gjelder som mest. For første drøye timen er bra. Skikkelig bra. Settingen funker, det er alltid skummelt i skauen. Særlig her. Det er velkjent og effektivt. Og velspilt. Du blir ikke fryktelig godt kjent med kompisgjengen, men tilstrekkelig til at du skjønner at det er friksjoner og slitasje dem imellom. Og filmen er nifs. Det er intenst, skummelt og nervepirrende. Vi hadde også fått paranoia av betraktelig mindre enn det gutta opplever.
Filmen er imidlertid en ny bekreftelse på at det er skumlere og mer spennende når du ikke vet hva som skjuler seg der ute i mørket. For som vanlig blir det et antiklimaks når faren blottlegger seg. The Ritual kunne vært skikkelig bra, dersom slutten hadde vært håndtert bedre. Den velger dessverre en i overkant voldsom og noe "enkel" løsning på det hele. Vi skal ikke si så mye mer, og vi ønsker heller ikke legge en for stor demper på moroa. Men det er ingen tvil om at filmen snubler de siste 20 minuttene. Hvilket er synd.
David Bruckner har laget mye bra (The Signal og segmenter i antologifilmene Southbound og V/H/S. Hva gjelder sistnevnte var Bruckner ansvarlig for Amateur Night, det helt klart beste bidraget til filmen), og han viser på ny at han kan sjangeren. Rett og slett en svært dyktig kar.
6 bloddråper
His House er intens, engasjerende og nifs. Dette er en mer enn godkjent debutfilm fra regissør Remi Weekes, og en overraskende relevant film til sjangeren å være.
Vi følger et par og deres unge datter som flykter fra Sudan til England. Etter en strabasiøs ferd forsøker de å tilpasse seg sin nye hverdag i et fremmed land og i et fremmedfiendtlig klima. Men det skal vise seg at den hardeste kampen skal utkjempes i deres nye leilighet, hvor skumle krefter har tatt bolig.
Filmen er som sagt nifs. Den har flere scener som får hårene til å reise seg. Men den ønsker ikke bare å skremme. Filmen har noe den vil si. Og har en historie verdt å fortelle. His House er således en frisk take på haunted house subsjangeren. Og vi likte premisset, dens ambisiøse tilnærming og de sosialpolitiske rammene. Og at filmen bryr seg. Disse spøkelsene er noe mer enn skumle gjenferd. De er metaforer for noe større og viktigere. Skuespillet er for øvrig svært overbevisende. Filmen har en vellykket tvist mot slutten, selv om vi sitter med en følelse av at denne kunne vært utnyttet i enda større grad.
His House kjører nokså på. De skumle scenene kommer ofte og tett på. Risikoen er at så du venner deg litt til det nifse. Således kunne den muligens holdt litt igjen, og delt ut sine skumle øyeblikk med mer omhu og presisjon. Det er ofte skumlere når du ikke helt vet hva som skjuler seg i mørket. Men skitt au, her får du mye jump scares og ekle spøkelser for pengene.
Dette er en film om traumer, sorg og skyldfølelse. Om skjebner som ønsker det så mange andre tar for gitt. Og hva det kan koste. En film om å få et nytt forsøk. Eller som paret selv beskriver det: We´re born again.
7 bloddråper
Spanske Don't Listen er en til de grader klassisk haunted house-film. Her pøses det på med jump scares og skumle gjenferd, alt akkompagnert av et iherdig lydspor. Nesten så det blir litt for mye av det gode:)
En liten familie på tre skal pusse opp et gammelt herskapshus, men det tar ikke lange tiden før den lille gutten i familien begynner å oppføre seg noe merkverdig. Det er noe som skjuler seg i det store huset. Mer skal vi ikke si.
Filmen starter rett på og kjører i høyt tempo hele veien ut. Og den klarer heldigvis å skru til noen hakk utover dens drøye 90 minutters varighet. Greit, her serveres ikke så mye nytt. Men regissør Ángel Gómez Hernández klarer å få nokså mye ut av et velkjent premiss og oppskrift. Filmen tør også bryte et par klassiske sjangerregler, uten at vi skal si hvilke, vi vil jo ikke avsløre filmens handling. Og så har den en liten tvist også. Og det hele er godt laget. Det ligger solid håndverk i bunn, og filmen leverer flere tøffe og velkomponerte scener. Spesialeffektene er jevnt over upåklagelige.
Risikoen er at det kan bli noe monotont og repetitivt, når det skal være skummelt nesten hele tiden. Flere scener har dessverre ikke en tilstrekkelig oppbygging, regissør Hernández kunne kanskje turt å roe ned flere steder, slik at vi som seere rekker å investere og engasjere oss sterkere i hendelsene. For i likhet med god mat kan ofte mindre porsjoner utgjøre et bedre måltid. Hernández lykkes bedre i filmens først del, hvor det såre familiedrama gjør at vi dras inn og bryr oss om filmens karakterer.
Virker som om gjengen bak filmen har sett sin del av subsjangeren, og ivrig plukket ut de de liker best og samlet alt i en voldsom og nokså underholdende pakke.
7 bloddråper
#Alive er en zombiefilm som treffer tiden godt, med covid-19 pandemien hengende over oss alle. En film om isolasjon, frykt og en utrettelig kamp for å unngå å bli smittet av en skummel sykdom. Greit, så er kanskje smittefaren og viruset i #Alive noe hissigere enn covid-19 :)
Tankene gikk umiddelbart til franske The Night Eats the World (2018), med vår egen Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Premisset er nær identisk; en mann våkner opp i sin leilighet og opplever at alle utenfor er blitt zombier. Fanget i leiligheten følger vi hans kamp for overlevelse.
Dette er først og fremst en meget solid produksjon. Zombiene ser knallbra ut, alle detaljene er på plass. Effektene er upåklagelige. Og #Alive får mye ut av sitt nokså enkle premiss. Filmen har flere spennende, velkoreograferte og adrenalinfylte scener. Og litt humor også, faktisk. Vi kan like at det er et lite persongalleri, hvilket gir oss mulighet til å engasjere oss mer i filmens protagonister. Men vi opplevde dessverre aldri å bli tilstrekkelig kjent med våre to helter. Filmens utfordring blir å unngå det monotoniske og repetetive. Og selv om den er svært godt laget, og den fremstår mer moderne og aktuell enn de fleste av sine subsjanger-kollegaer, så er samtidig mye av dette kjent fra før. Vel, subsjangeren har sine begrensinger, så vi skal ikke være for strenge.
Dette er underholdende 90 minutter, og en nokså vellykket zombiefilm alt i alt:)
6 bloddråper
En kompromissløs og brutal sci-fi horror, som tar oss inn i en dystopisk, sadistisk virkelighet, hvor ressursene er få, og overlevelse er det som gjelder.
Handlingen er satt til en et type langstrakt, vertikalt fengsel hvor fangene er innordnet etter etasjenivåer som strekker seg nedover hele sjakten. Én gang om dagen sendes det via et hull i taket, ned et matbord med mat, og som fangene må forsyne seg av, før det sendes videre til etasjen under. Her gjelder det å være rask, for det er ikke noen etterforsyninger for å si det slik, etter hvert som maten sendes nedover. Dette konseptet fører selvsagt med seg mye grådighet, desperasjon og survival-innstinkt, noe vår protagonist raskt kommer til å merke. Men finnes det en måte å overleve dette tilsynelatende endeløse marerittet på, og kan man overvinne systemet?
Filmens premiss føles som et ultra kynisk psyko-sosio-politisk-eksperiment, en dystopisk marerittaktig setting, hvor menneskets iboende grådighet og egoistiske natur blir direkte konfrontert og synliggjort. Hullet har en soleklar samfunnspolitisk brodd, nesten satirisk, og kan således minne litt om Terry Gilliam’s Brazil og muligens noe søkt George Orwell’s Animal Farm, men hvor denne handlingen foregår i en Cube-aktig, supervoldelig, sadistisk klaustrofobisk sfære.
Det er lett å tolke «Maten» som selve bildet på den overfloden av ressurser vi har i verden, og den mildt sagt urettferdige distribusjonen som foregår, med en kapitalistisk elite som sitter på godene. Filmen studerer menneskes råskap i møtet med «Maten», som tross alt handler om liv og død for dem. Er det mulig å mane til solidaritet og rettferdig fordeling, når nøden og desperasjonen er som verst?
Foto og kinematografi er meget solid og estetisk gjennomført, med en regi som er stram og oser av selvtillit. Imponerende med tanke på at dette er debutfilmen til Galder Gaztelu-Urrutia. Men som vi så ofte har erfart med debutfilmer; de besitter gjerne en egen intensitet og energi, med et voldsomt ønske om å fortelle en historie. Og det kan man trygt si om den filmen her.
Hullet har mottatt svært god respons både hos anmeldere og publikummere; en ambisiøs film som virkelig tør å trøkke til, med et svært så overbevisende politisk budskap.
En real kraftsalve av en film!
8 bloddråper
Wounds er andre film av Babak Anvari, en film Blodklubben har gledet seg til etter den strålende debutfilmen Under The Shadow. Og til vår like gledelige overraskelse hadde Wounds premiere på Neflix, samme dag som vi hadde filmkveld :)
Med Wounds begir Anvari seg nok en gang ut på horror-terreng, med en historie basert på novellen Visible Filth, av Nathan Ballingrud.
En bartender finner en gjenglemt mobiltelefon etter et seint skift i baren. I sitt forsøk på å kontakte den rettmessige eier for å gi den tilbake, oppstår det uforklarlige og forstyrrende hendelser, som sakte men sikkert leder den stakkars bartenderen inn i et aldri så lite mareritt.
Wounds har fått svært blandet mottakelse, og fått ufortjent mye tyn fra både anmeldere og publikum. Merkelig, for dette er en bra film, folkens!
Vi tror at grunnen til de mange lunkne kritikkene er at handlingen ikke får den konklusjonen mange krever. Det er en historie som bygger seg opp uten å gi de helt store svarene, og som gir rom for tolkninger. Det som er synd er at det skal gå på bekostning av filmen i sin helhet, for denne filmen dreier seg vel så mye om reisen frem til målet, enn selvet målet. Ta f.eks en David Lynch-film, som sjelden har en film som «går opp» i tradisjonell narrativ forstand, men hvor helhetsopplevelsen er at man sett noe virkelig skremmende, urovekkende og interessesant. Vi nyter filmens reise underveis, og så sitter vi kanskje igjen da, med noen spørsmål i etterkant. Men det er greit, og det uforklarlige og mystiske, noen ganger ulogiske, er på mange måter det som gjør at vi finner innholdet creepy og skummelt.
Kanskje er det lurt å ha en slik Lynch-aktig innstilling når man går inn i denne filmen også.
Fristende å trekke inn en David til, nemlig David Cronenberg, for Wounds har en del gjenkjennbare elementer som minner om tidlig Cronenberg. Ikke bare er det flere innslag av body-horror også her, men vi følger en hovedperson som sakte, men sikkert vikler seg inn i et tilsynelatende endeløst mareritt med overnaturlige ingredienser.
Babak Anvari viser nok en gang sine evner som talentfull regissør med Wounds. Han er rett og slett mesterlig på å bygge opp spenning, med en flyt og rytme som virker helt uanstrengt. Håndverket er meget solid utført, alt flyter klokkerent. Ingen scener er overflødige, men henger elegant sammen med den neste, og hvor spenningsnivået skrus til kontiunerlig underveis. For det er tidvis meget guffent, med en trykkende stemning som ligger og lurer, godt hjulpet av et dronete og durende lydspor.
At handlingen foregår i New Orleans med en bar som utgangspunkt synes vi er et spennende og interessant valg. Det gir en slags gjenkjennbar og jordnær setting som gjør det lett for seer og engasjere seg i historien og marerittet som etter hvert utspiller seg for vår protagonist. At vi følger hovedpersonen tett på i timene og dagene etter den første bar-vakta som filmen starter med, skaper en nesten jovial tone, med en miljøskildring som gir assosiasjoner til den fabelaktige New Orleans serien Treme. Men det tar ikke så lang tid før det ikke er så hyggelig å være i New Orleans likevel :)
Skuespillerne leverer varene, og må trekke frem hovedpersonen spilt av Armie Hammer. Han formidler en karakter vi bryr oss om; en likandes, easygoing kar, som plutselig står midt i denne kjipe situasjonen. Transformasjonen og utviklingen denne karakteren gjennomgår formidles svært overbevisende av skuespilleren.
Filmens historie og innhold gir som nevnt rom for tolkninger, og det kan sikkert diskuteres betydningene og hva de ulike bildene, all mystikken etc., kan symbolisere. Det skal vi ikke gjøre her, for det må filmen analyseres ytterligere. Men uavhengig av all evt. underliggende budskap, så har filmen et meget underholdende og spennende thriller-driv tvers gjennom, og som gjør at vi sitter som klistret til skjermen.
Seint på kvelden satte vi på denne, noe overrumplet av at den plutselig lå på Netflix, men all trøtthet forsvant i det filmen startet. Vi blei som sugd inn i historien med en gang. Og det er det jammen ikke alle skrekkfilmer som evner å få til! Faktisk så bra var den, at vi ikke ønsket at den skulle slutte :).
Denne må sjekkes ut, fascinerende og suggererende greier som i tillegg er svært godt laget.
8 bloddråper
Eli er en solid og velregissert film, om en gutt som på grunn av en spesiell form for allergi, må gjennomgå en uortodoks og røff behandlingform.
En film med relativt høyt ambisjonsnivå, og som gaper over flere subsjangre. En slags mix av litt dramahorror, litt gotisk horror, litt bodyhorror, det er spøkelser, skumle barn, for ikke å snakke om at filmen har en twist mot slutten! Heftige saker, og det er mye denne filmen forsøker å favne. Problemet er muligens at man sitter med en følelse av at dette har man sett før, bare i andre versjoner. Filmen låner og henter elementer som er gjenkjennbart, og med en ganske saktegående oppbygging føles det tidvis noe trått. Filmen mangler på en måte egen identitet.
Men for all del; det er en godt laget film, og noen av scenene er temmelig kreativt og spektakulært utført. Dette gjelder særlig de mer voldsomme sekvensene, hvor moderne og fiffig filmteknikk gjør at det ser innmari bra ut. Og filmen tør å sparke fra seg, til eksempel behandlingen som gutten må gjennomgå er til tider smertefull å se på. Her drar filmen på, for å si det slik.
Slutten er av den overraskende og heftige sorten, og kudos til filmskaperne som virkelig kliner til her. Utfordringen med slutten slik vi ser, er at den bryter såpass med tempoet og flyten (siden filmen har en nesten treg oppbygging), og oppleves til en viss grad uproporsjonal og noe hastig forklart. Vel, dette er nok delte meninger om, men det er synd hvis en twist ikke får den effekten man ønsker.
Alt i alt en severdig film, og en fint horrorbidrag til den stadige voksende Netflix-katalogen.
6 bloddråper
Seneste film av Zak Hilditch, som forrige gang ga oss den solide dramahorror'en 1922 basert på en novelle av Stephen King. Zak Hilditch, som både har skrevet og regissert Rattlesnake er åpenbart en mann med teft for horror, men lykkes han like bra denne gang? Vel..
Rattlesnake er en horror-thriller om en mor som etter at dattera har blitt bitt av en klapperslange, blir konfrontert av et meget vrient moralsk dilemma; hvor langt er man villig til å gå for å redde sitt barn? Langt.
Filmen har et engasjerende premiss, og dette dilemmaet som utspiller seg er ganske spennende skildret. Særlig godt hjulpet av Carmen Ejogo som spiller moren, og som tilfører den nødvendige nerven til historien. Vi liker også at filmen er satt til et støvete, western-aktig landskap, og som skaper en kledelig og interessant miljøramme for filmen.
På tross av dette nokså positive utgangspunktet, så holder det ikke helt til mål. De mer bakenforliggende overnaturlige elementene i historien mangler gode nok forklaringer, og det føles lettvint og i overkant tradisjonelt de vendingene som filmen etter hvert tar. Dessuten oppleves filmen ganske monoton med tanke på stemning og historieoppbygging. Ved filmens slutt sitter man igjen med den noe utilfredsstillende «tja»-følelsen, på tross av digg landskap, overbevisende skuespill og egentlig et spennende premiss. Flere som har sammenlignet filmen med en episode fra Twilight Zone eller Tales from the Crypt, og kanskje filmen hadde vært bedre tjent med å være nettopp det; en episode.
5 bloddråper
Filmen har et historie som minner om noe fra en Vertigo-tegneserie; en tøff, ensom, desillusjonert og sliten kar som gir faen, men som likevel har hjertet på rett plass og som stiller opp når det trengs som mest. Han drar på seg en haug av fiender mer eller mindre frivillig, og underveis i historien skjer absurde hendelse som vår protagonist må ta stilling til. Og som selvsagt gjerne løses på den mest ultravoldelige måten. Blander vi inn litt bibelsk og overnaturlige greier, så har du egentlig denne filmen i et nøtteskall. Med andre ord ikke no banebrytende greier dette her, du veit hva du får, men det er egentlig greit. Fordi dette er underholdende saker, folkens. Godt laget, og med befriende lite bruk av spesialeffekter. Ordentlig old-school action, med en hovedrolle spilt av legenden selv (hvis man kan si det); Henry Rollins. Hva er det denne fyren ikke gjør!
Rollins spiller overraskende bra som den svært fåmælte, odde karakteren, med en humor, tilstedeværelse og intensitet, som funker som ei kule. Man får en følelse av at han virkelig ER denne karakteren
Så alt i alt en helt grei og underholdende action-horror, som leverer varene utifra sine premisser. Den har en ekthet og tøffhet over seg, har den rette dosen mørk humor, og tilfører et aldri så lite originalt bidrag til vampyrsjangeren også.
Ikke verst det:)
6 bloddråper
The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.
Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.
Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)
Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.
Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.
Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.
7 bloddråper
Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.
Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.
Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.
6 bloddråper
Neste film ut er rett-på-Netflix og kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av fjorårets store positive overraskelser.
Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helvete er det som skjer!
Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens. Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.
Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien .
Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.
Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam.
Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss gjør dette til en svært severdig horror-go´bit.
Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.
7 bloddråper
En Netflix-produksjon med selveste Sandra Bullock i hovedrollen. Denne gangen gjelder det å ikke se, for ikke lenge siden gjaldt det å ikke å ikke lage en lyd med A Quiet Place. Nok en gang et enkelt, konkret premiss for en horror film, men som også her fungerer svært så effektivt.
Vi starter med Malorie (Sandra Bullock) som desperat instruerer sine to barn med å forberede seg og gå ut i båten, og som angivelig skal ta dem den til en koloni som er trygg. Og for guds skyld ikke se! Alltid ha bind for øynene når man er ute. Situasjonen er prekær og vi skjønner at her står man overfor en verden som har gått til helvete. Det gjelder å lukke øynene skal man være utendørs.
Kjapt spoler man 5 år tilbake i tid, og en høygravid Malorie med sin søster reiser til et sykehus for kontroll. På nyhetene hører man om opptøyer og masseselvmord i Europa. Noe galt er på ferde i verden. Etter kontrollen på sykehuset nybegynner merkelige og svært urovekkende ting å skje. Opplevelsene fra Europa har åpenbart fått fotfeste også over Atlanteren. Det tar ikke lang tid før Malorie må flykte inn i et hus med en gjeng andre overlevende.
Vel, disse to historiene skal man følge videre, før og etter, og det gjøres meget kløktig og smidig. Man forstår mer og mer om nåtid etter hvert som bakgrunnshistorien rulles opp. Ofte så er det litt kjedelig med slik bakgrunnshistorie, for man vil jo bare komme frem til nåtid. Men Susanne Bier (regissør) lykkes meget godt med å lage en engasjerende og spennende bakgrunnshistorie med mange spennende konflikter og karakterer. Gøy for eksempel å se John Malkovich som den enerverende og tvilende Douglas. Mange og interessante konflikter som utspiller seg blant de overlevende.
Filmens styrke ligger i dramaet og det gode skuespillet, i tillegg til at historien er godt satt sammen. Susanne Bier kan dette med menneskelig drama, og man kan ikke unngå å bli berørt som seer. Dessuten er alt herlig tonesatt av Trent Reznor fra Nine Inch Nails, og som bare forsterker scenene på mesterlig og dystert vis. Denne apokalyptiske verdenen er for såvidt noe vi har sett før, og tankene går lett til Walking Dead og 28 Days Later. Men Bird Box klarer likevel å tilføre dette lille nye, som gjør at man som seer er engasjert og ivrig etter å vite hvordan det går. Man står overfor en ny fiende man ikke har sett før. Og som man absolutt ikke vil se!
7 Bloddråper
Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.
Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.
Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.
Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.
Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.
Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.
7 bloddråper
Ok, så skriver vi primært om film på denne siden, men en sjelden gang kommer det en horror-serie som fortjener oppmerksomhet. Vel, nå har jo denne fått en god del oppmerksomhet og skryt allerede, og i skrivende stund ligger den på imponerende 8.9 på Imdb. Skaperen Mike Flanagan, som tidligere har gitt oss solide Oculus, Hush, og Geralds Game, er åpenbart en mann med teft for horror, og som her viser at han også behersker serie-formatet til fulle. Horror-serier har ofte en tendens til å skuffe, for det er vanskelig å opprettholde intensitet og engasjement i en skrekkhistorie som skal spres utover flere episoder. Det sier seg nesten selv. American Horror Story har dog hatt suksess med formatet, men hvor de ulike sesong-konseptene har vært av svært så ujevn kvalitet. De to første sesongene (Murder House og Asylum) var knallbra, men så har det dabbet av, selv om sesong 4 (Freak Show) hadde sine øyeblikk.
Nå skal det sies at Haunting of Hill House også er et resultat av en lengre horrortradisjon og som selvsagt benytter mange av triksene i boka. At en familie flytter inn i et gammelt og skummelt hus er muligens det mest velbrukte av alle sjangergrep innen horror. Men det er måten det gjøres på. Og Mike Flangan lykkes med å sette en gjennomgående creepy tone og stemning som varer serien ut. Dessuten fungerer Haunting of Hill House vel så mye som en en overbevisende mellommenneskelig dramaserie, nesten ala Six Foot Under, og som gjør at man som seer bryr seg mer om karakterene og historien. Serien lykkes svært godt med å kombinere det skumle og det drama-messige og skaper en ideell balanse mellom de forskjellige stemningene.
Rett og slett en overbevisende haunted house-historie som er svært vellaget og imponerende satt sammen. Den er overraskende nervepirrende (serien byr på noen aldeles herlige og uventede jump-scares) samtidig som den beveger og rører som et helstøpt stykke drama. Mike Flanagan har laget en perle av en serie og vi mener at Haunting of Hill House er en av årets store horror-høydepunkter.
9 bloddråper.
Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!
Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn.
Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.
Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:)
8 bloddråper
Etter noen nøye vurderinger har vi blitt enige om ta med denne filmen på siden vår. Det er egentlig en drama thriller, eller post apokalyptisk thriller som den også blir kategorisert som, men som Netflix har på grøsserlisten sin. Og siden den inneholder flere horror-elementer, i tillegg til at den faktisk var ganske god, så tenkte vi det var synd å ikke ha den med blant våre Netflix-anbefalinger. Så derfor er den med:)
Lasten, eller Cargo som den heter på engelsk, er en av de nyere tilskuddene på Netflix, og som det har vært en del hype rundt. Martin Freeman i et australsk post-apokalyptisk zombie-drama er ikke hverdagskost. Dette må man jo få med seg. Sist vi så han møte zombier var i tulle-zombie filmen Shaun of the Dead, men her bærer han hele filmen selv. Og Cargo er alt annet en tullball; dette er en seriøs og alvorlig zombie-flick.
Cargo er basert på en kortfilm fra 2013 og det skulle ta fire år før Ben Howling og Yolanda Ramke fikk lagd langversjonen. Filmen fokuserer på det medmenneskelige og det følelsesmessige, og den fortvilte situasjonen disse menneskene befinner seg i. Den nedprioriterer i større grad den mer vanlige zombie-gore action’en, og det er nok derfor den får thriller-drama stempel, fremfor horror-drama. Flere av scenene er likevel så intense og fryktelige, at den bryter over i horror-sjangeren ved flere anledninger.
Martin Freeman (dvs. hans rollefigur) med sin kone og deres lille barn reiser gjennom den australske ødemarken. En epidemi har herjet landet. Familien er på jakt etter proviant som alle er i en slik situasjon, og farer lurer rundt et hvert hjørne. Det er en kamp for overlevelse. Vil ikke si så mye om historien egentlig, men det er ganske beinhardt. Og når det er barn inni bildet som er helt hjelpeløse, og som må passes ekstra på, ja, da blir det svært engasjerende å se på.
Cargo kan kanskje miinne litt om Train to Busan; det er intenst, smertefullt og rørende. Det handler om overlevelse ikke bare for deg, men også for dine nærmeste. Martin Freeman tilfører mye menneskelighet og varme i sin karakter, som han ofte gjør, og han har også innslag av komikk for å lette stemningen. Alle skuespillerne leverer varene, troverdig og engasjerende. Filmen handler egentlig om mennesker og håp, man skal aldri gi seg.
Parallellt med familiens historie følger vi ei lita jente; en australsk urinnvåner på leting etter sin familie. Filmen tar opp viktige miljø- og samfunnpolitiske temaer og ønsker å rette et fokus på australiske urinnvånere, som gis en sentral og viktig rolle i historien. Mye symbolikk i filmen som peker på den hvitr manns herjinger og undertrykkelse, og urbefolkningens evne til å leve i pakt med naturen og med hverandre. Urinnvånere generlt har jo ofte blitt neglisjert i underholdnings-industrien, og sjeldent blitt fremstilt på en korrekt, respektfull og menneskelig måte. Er jo galskap egenlig. Tenk bare på Danser med Ulver som egentlig var den første filmen som tok de amerikanske urinnvånerne på alvor, og den kom ikke før i 1990! Fader meg på tide at vi får disse filmene hvor minoriteter blir løftet frem på en ordentlig og respektfull måte. Nå er ikke vi eksperter på dette området, men vi synes at denne filmen lyktes med å portrettere urinnåvenerne, tatt i betrakning at apokalypsen hadde inntruffet. Da var det jo liksom back to basic, for å si det sånn. Så det ble ganske primitivt, men greit nok.
Vel, vel, en liten godbit av en film dette, med unntak av noen snarveier og lette løsninger i historien her og der. Var også til tider litt i overkant dramatisk og sentimental, men hei, det er innafor. I en brutal og hjerteløs verden er det godt med menneskelig varme og kjærlighet. Merket vi tenkte litt på denne filmen i ettertid.
7 bloddråper
Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)
Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.
1. Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb. Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)
2. Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.
3. Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.
4. Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.
5. Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?
6. Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.
7. Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.
8. Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.
Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.
Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse.
Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.
7 bloddråper
Dette er to svært så sjarmerende og underholdende found footage horrofilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef.
Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen.
Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og skumle.
Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen.
Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer!
8 bloddråper
Gerald’s Game er neste film ut, basert på en Stephen King roman med samme navn. Filmen befinner seg i grenselandet mellom psykologisk horror og dramahorror.
Gerald og Jessie er på vei til sitt idylliske landsted ved sjøen. Det legges ikke skjul på at Gerald er klar for litt kinky hygge, for han har pakket ned to håndjern i veska si. Etter at de har installert seg på den luksuriøse hytta, er Gerald ivrig på å komme igang med sexleken. Kona er i utgangspunktet positiv hun og, men det viser seg ganske snart at det ikke var så kult å bli påsatt håndjern likevel.
Selv om utgangspunktet for filmen er noe tragikomisk, så handler Gerald’s Game i hovedsak om alvorlige temaer som overgrep og traumer, og hvor vanskelig det kan være å si ifra. Filmens alvorlige tematikk kan kanskje minne litt om Dolores Claiborne (1992), som forsåvidt er skrevet av Stephen King den og. Stakkars Jessie. Dette her har hun virkelig ikke fortjent. Filmen passer derfor godt inn i dagens «me too» klima, med dominerende og manipulative menn, som utfører grovt misbruk. Flere av scenene er opprørende og vondt å se på. Helvetes menn, så mye drit de forårsaker.
Gerald’s Game er ganske fiffig lagd, og har en kreativ og original dramaturgi og form. Likevel er det umiskjennelig Stephen King, som stilistisk gir oss en følelse av amerikansk 50- og 60-talls forstadsidyll (selv om det er nåtid:)), og hvor idyllen selvsagt ikke er vedvarende.
Må fremheve det imponerende skuespillet til Carla Gugino (Jessie) og Bruce Greenwood (Gerald), for det er de to som bærer filmen. Det er vondt, sårt og intenst, og man tror fullt og helt på karakterene. Det er jo et slags kammerdrama og de briljerer i rollene sine.
Men er det horror? Dette høres jo ut som drama! Joda, men det er klare horror-elementer her, som dere vil få se, og det foregår en del skumle ting i huset. F.eks så var det en scene som var så vond å se på, at den ene halvparten av Blodklubben, faktisk måtte snu seg bort. Og det skjer ikke så ofte! :)
Stødig regi av Mike Flanagan, som forøvrig har en annen film på Netflix, nemlig home-invasion filmen Hush, men her er han i annet farvann, og han lykkes bra synes vi. Ganske snedig satt sammen film, og på mange måter ingen enkel film å formidle.
Summa summarum er Gerald's Game en god film; helstøpt med en sterk historie og med skuespillere som stråler i rollene sine. Så da gjenstår det egentlig bare å ta frem håndjerna, lenke seg fast foran tv’en, og sette på Gerald's Game! Eller kanskje i annen rekkefølge...
7 bloddråper
En mystisk meteoritt har truffet et fyrtårn ved kysten i USA et sted, og som danner et stadig voksende fluoriserende lysskjold rundt treffestedet. Et militært forskningssenter som overvåker dette fenomenet, har sendt ut flere ekspedisjoner inn i «The Shimmer», men uten at noen har klart å komme seg ut. Til nå. Sammen med en gruppe kvinnelige forskere, og i et forsøk på endelig å finne ut av hva som skjedde med hennes mann, blir biologen Lena (Natalie Portman) med på en ny ekspedisjon som skal ta de inn i ukjente The Shimmer, og forhåpentligvis komme til bunns i mysteriet…
Basert på bok nr. én i boktrilogien «Southern Reach» av Jeff VanderMeer, ønsket Alex Garland å lage filmen ut ifra sitt første minne av boka, for å gi den en slags drømmeaktig karakter. En effekt som han lykkes god med må vi si; for filmen oser av dette milde drømmeaktige, stemningsfulle universet som er like forlokkende som det er skremmende.
Filmen innehar en kledelig, nesten svevende rytme, som i en drøm, hvor tid og rom kjennes irrelevant, men der opplevelsene blir desto sterkere og mer intense. Det interessante er nettopp dette forsiktig surrealistiske, for den blir aldri helt «syrete», men på en måte har en fot innenfor både det virkelige og fantasifulle. Denne miksen kjennes sømløs og naturlig, og som gir en narrativt driv midt opp i alt det mystiske.
Visuelt og tematisk er det ikke helt ulikt Lovecraft sin Color Out of Space, tenker da særlig på filmatiseringen fra 2019, hvor en meteoritt og dens destruktive mystiske kraft påvirker de rundt seg, og som blant annet skaper disse flotte og forlokkende kreasjonene. Artig estetisk grep er de fargerike plantene som vokser på steder som de ikke vanligvis vokser. Det danner en spennende og litt “off” krysning, og som fremkaller en følelese av uhygge og beundring på samme tid. Musikken og er heller ikke helt ulik! Mye kreativ bruk av lyder for å forsterke og underbygge det visuelle, nærmest som et element i seg selv til tider. Nå skal det sies at Annihilation kom først av disse to filmene, så spørs om ikke Annihilation kan ha vært om noe til inspirasjon i denne sammenheng. Hva vet vi. Likhetstrekk er det hvertfall. Utover over dette stopper nok sammenligningen da Annihilation oppleves mer alvorlig, større, dystrere og kan vi si «dypere» i sin tematikk.
Filmen kan oppleves som en metafor for krefter som ikke bare truer oss enkeltmennesker på individnivå, men hvor celledeling og mutasjoner får en såpass akselererende og voldsom kraft, at den truer menneskeheten i sin helhet og alt rundt oss. En slags altomfattende og altoppslukende kreft (!), hvor et episenter av celledeling gone-bananas, har skapt en «svulst» som bare vokser og vokser, og som ødelegger og endrer alt på sin vei. Det gjelder å komme inn i kjernen av kreften før spredningen er komplett. Vel, et ærlig forsøk på å tolke denne filmen på, og som det nok finnes en god del andre forklaringer på, men skremmende og mystisk er den, det er hvert fall helt sikkert.
En film som sitter i etter rulletekstene er spilt, og som nå kjennes om mulig enda mer relevant ettersom vi i skrivende stund står overfor en ukontrollerbar corona-pandemi som sprer seg nådeløst rundt om i verden. Huff, ganske dystert egentlig, men filmen heter jo ikke Annihilation uten grunn.
Alex Garland vet å lage interessante, tankevekkende og fascinerende filmer, og som med sin nesten ettertenksomme og subtile regi-stil, formidler det mystiske og atmosfæriske på en intelligent og fortryllende måte. Visuelt er Annihilation imponerende, hvis ikke spektakulær, med noen scener som innehar en komposisjon og koreografi, og kinematografi som skaper en visuell fest for øyet.
Filmen er lang, mye lengre enn tradisjonell horror, og nå skal det også sies at dette uansett ikke er noen typisk horrorfilm heller. Men den har sekvenser i seg som har elementer av horror, med noen nokså grafiske og utrivelige scener. Interessant at da filmen utkom, var at ingen betegnet den som horror den gang, men i senere tid har fått horror-stempelet ved siden av å være et drama, sci-fi-eventyr.
Annihilation kan beskrives som et drømmeaktig, skummelt-vakkert møte med det ukjente, en poetisk og visuell perle, som du sent vil glemme.
8 bloddråper
Franskmenn vet å lage sitrende, spennende thrillere, og som heller ikke går av veien for å vise kompromissløs, brutal vold. Vi glemmer aldri New French Extremity-bølgen på 2000-tallet. Vel, nå er ikke dette i nærheten av like hissig, men den har likevel noe trykkende og ulmende ved seg, og som også skal få sitt klimaks.
Da Paul og hans familie kommer hjem fra ferie, finner de sitt hjem okkupert av menneskene de hadde leid ut huset til før ferien. En pussig og fortvilt situasjon og som særlig kommer til å prege familiefaren Paul, og sette ham ut på en eksistensiell og farlig reise.
Dette er en film som ønsker å være noe mer en horror, og mange vil nok argumentere for at det faktisk ikke er horror også. Den har klare elementer av drama hvor den, representert gjennom faren, forsøker å tematisere rundt mannlig identitet, fordommer og urettferdighet.
Det noe pussige premisset danner foranledningen for det som skal utspille seg, og som på mange måter er bakteppet for hele dramaet. En slags trigger som setter igang handlingen og som utgjør en slags birolle i det som skal handle om så mye mer. Og det funker, selv om det innimellom kan kjennes noe konstruert og ikke alltid like troverdig med tanke på karakterenes og historiens utvikling.
Likevel, det er nokså fengende saker som holder på oppmerksomheten, godt hjulpet av solid produksjon, skuespill og en trykkende nerve som filmen lykkes med å skape.
6 bloddråper
En meget fornøyelig og artig slasher-komedie om en gjeng på firmatur for å markere igangsettelsen av et kjøpesenter ute på landsbygda et sted i Sverige. Det skal vise seg at dette kjøpesenteret ikke er helt ukontroversielt, da det kommer til å få store påvirkninger på området og de som bor der. De ankommer campingområdet de skal bo, hvor de i tillegg til å gjennomføre konferanse, skal bedrive teambuilig og annen fest og moro. Duket for å en klassisk jobbtur, altså, men som kommer til å ta en ganske så annen vending.
Filmen har en rekke av gjenkjennelige påfunn og elementer som typisk preger slike jobbturer. Det er småkleint og artig skildret og og med et morsomt persongalleri som passer godt inn i en slik setting. Varierer veldig blant dem som er supergira for denne turen, og de som nok helst skulle ønske de ble hjemme.
Tankene gikk til blant annet den strålende britiske Severance om en jobbtur som går skikkelig åt skogen. En slags Office/ Etaten gjeng på teambuilding-tur, og det blir det selvsagt bra komedie av.
Vi hadde kanskje håpet på enda flere morsomme scener, da det er så mye potensiale i slik humor, men at dette nok ikke ble fullt ut utnyttet. Uansett, moro var det, og etter hvert dreier filmen seg i retning av overlevelse. For relativt tidlig i filmen forstår man at noen har onde hensikter med denne gjengen.
En enkel, fornøyelig film, trygt forankret i slasher-tradisjonen, med en svært så gøyal setting. Og filmen holder virkelig ikke tilbake på det grafiske, for det er noen virkelig kreative grusomheter som påføres disse stakkarene.
6 bloddråper
Shaun of the Dead fra 2004 er den første filmen til kompisene Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost (Gjengen bak kult-serien Spaced). En slags zombie-komedie, hvor det lekes og tøyes med en haug av zombie-referanser. Tittelen henspiller selvsagt til Romeros klassiker Dawn of the Dead. Deilig, tørr britisk humor.
Simon Pegg spiller hovedrollen, og Shaun of the dead er filmen som gjorde ham særlig kjent for det brede publikum. Han hadde spilt i Spaced, og hatt flere andre ymse tv-roller, men dette var film-gjennombruddet, og hvor Hollywood også fikk øynene opp for ham. (Må også nevne det oversette sketsj showet Big Train hvor Pegg medvirket i. Utrolig morsomt).
Kompisene Shaun (Pegg) og Ed (Frost), to ganske late og bedagelig anlagte karer (særlig Ed), trives med å spille dataspill og å henge på puben Winchester. Kjæresten til Shaun, Liz, ser seg lei av Shauns planløse slaraffenliv, og slår til slutt opp med han. Shaun, knust av kjærlighetssorg, får trøst av sin gode venn Ed og slukker sine sorger på stampuben sin. Fyllesjuke våkner de opp til en ganske så annerledes dag, og med mildt sagt nye problemstillinger. Zombie-apokalypsen er et faktum.
Shaun of the Dead er en meget fornøyelig skrekk-komedie med masser av frisk, britisk zombie-humor. Oppbyggingen med de dagligdagse scenene, hvor for eksempel hovedpersonen intetanende går forbi sjuke og smittede zombie-vesener, er intet mindre enn kostelige. Desssuten er filmen overraskende godt lagd. Den ser veldig bra ut. Dette er en ordentlig moderne zombiefilm, og bra med splatter er det også. Kjemien mellom Shaun og Ed funker også utrolig bra, med humor og timing som er fullstendig uanstrengt og naturlig. Må trekke frem Simon Peggs talent som skuespiller, for selv om dette er en komedie, så får han frem hele registeret. Rett og slett en meget god skuespiller, som også er utrolig morsom!
Edgar Wright og Simon Pegg skulle senere lage filmer som Hot Fuzz og End of the World, og som sammen med Shaun of the dead blir kalt for Cornetto trilogien, etter isen som Shaun kjøper til Ed for å kurere fyllesyken. Denne Cornetto-isen går visstnok igjen i alle filmene. Temmelig upresentiøse og humoristiske filmer, med Shaun of the Dead som kanskje den mest vellykede.
7 bloddråper
Regissør Fede Alvarez (som også ga oss den knalltøffe Evil Dead) står bak neste film, nemlig den kritikerroste Don’t Breathe fra 2016. Tre unge tjuvradder bestemmer seg for å bryte inn i huset til en eldre og blind mann, hvis rykter sier har noen hundre tusen dollar i kontanter gjemt unna. Loppe penger fra en gammel blind mann høres jo ikke så vrient ut? Hva hvis vi legger til at karen har en forhistorie i spesialstyrkene i militæret, og ikke bare det, men at han bærer på en grufull hemmelighet som han er villig til å gjøre alt for å beskytte. Syns dere fortsatt innbruddet høres ut som en god ide? Som dere sikkert har forstått er dette virkelig ikke huset å bryte seg inn i. Dette er en home invasjon film hvor det vanlige premisset blir snudd på hodet, fra å handle om en stakkars mann som blir invadert av unge drittsekker som er ute etter sparepengene hans, til en katt og mus jakt på de stakkars ungdommene som blir fanget i en labyrinth av et hus, hvor overraskelser og farer venter rundt hvert hjørne. En slags Home Alone hvis Macaulay Culkin var Michael Myers.
Alvarez har stålkontroll på regien sin. Han kan sitt fag, noe han også viste i Evil Dead. Han klarer å skape en deilig, mørk og klaustrofobisk stemning. Han tar seg akkurat passe tid til å introdusere karakterene, slik at vi faktisk bryr seg litt når alt begynner å gå til helvete. Ikke alltid det skjer. Etter en snau halvtime setter filmen inn et nytt gir, og når Alvarez først skrur opp tempoet så holder han det oppe hele veien inn. Filmen er sjukt intens og spennende. Nesten i overkant hektisk:) Og vi er nødt til å gi kred for at filmen har en aldri så liten tvist, som for øvrig er knalltøff. Vi setter STOR pris på filmer som har et ekstra gir inne, de som klarer å spare krefter til en liten sluttspurt når de er på oppløpssiden. Og det klarer Don’t Breathe. Dette blir mørkt, folkens. Og vi liker det!
8 bloddråper
Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film.
Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne.
At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt.
Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte.
A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien.
8 bloddråper
The Shallows er en effektiv og vellaget horror film om en kvinne hvis surfetur ender i en overleveskamp mot et fryktinngytende hai.
Like enkel som den er spennende, og som jo er selve oppskriften til en engasjerende hai-film. Utfordringen med slike filmer er bl. annet spenningsoppbygging, og hvor godt laget hai-scenene er. Her må vi si at filmen lykkes godt, både når det gjelder å skildre haien i bevegelse, i samspillet med hovedkarakter og intensiteten i scenene. Meget godt fotoarbeid, som får dramaet som utspiller seg til å virke både realistisk og troverdig. Dessuten gjør filmen klokt i å skjule haien store deler av filmen, som bare gjør den mer truende og skummel. Et grep klassikeren Jaws gjorde seg så kjent med.
Som forsøk på bry oss enda mer om hovedkarakteren, får vi servert stadige forhistorier og bakgrunnsstoff, og det funker godt, selv det kan kanskje bli noe konstruert sentimentalt til tider. Vel, dette er jo en nokså mainstream - hai film som ønsker å treffe bredt, og vi synes også Blake Lively tilfører masse nerve og nærvær til sin karakter. Hun spiller overbevisende som livredd haioffer, men som samtidig er handlekraftig, rådsnar og sterk.
Det vi likte best er filmens enkelhet, og mann/kvinne mot natur, konsentrert til å overleve mot en svært så fiendtlig hai. Det er en slags essens av frykt mot hai vi møter, hvor vi følger kvinnen fra når haien angriper og under de fryktelige timene som følger. Det er knallhard og håpløs situasjon som blir skildret, og stakkars Blake får virkelig gjennomgå av dette nådeløse dyret. Det er ubehagelig vondt å se på til tider.
Så alt i alt en av de bedre hai-filmer vi har sett, og som nok ikke kommer til å endre fordommene vi har om hai, som muligens det skumleste dyret som er der ute.
7 bloddråper